Dagen i dag begynner faktisk med muligheten av to ulike alternativer for å komme deg fra Byrkjedal og over Suleskaret til Setesdalen.
Hva de to alternativene går ut på sier du? Jo, nå skal du høre: I det første alternativet kjører vi gjennom Hunndalen og via Sirdal til Suleskaret, og i det andre alternativet kjører vi sykkelen til Lauvvik og tar fjordcruise innover Lysefjorden til Lysebotn (sykkelen er med på båten) og kjører derfra til Suleskaret. Artig ikke sant – og bare vent til du kjører her…
Begge alternativene er enormt fine og vakre på hver sin måte og med hver sine profiler, men jeg har altså tatt de begge og det skal du få gleden av her.
Det er mange måter å komme til Byrkjedal på. En av de beste kan være å følge Rute 11 – ”Atlanterhavs-veien” som er omtalt i del 2 av bokserien. Har du ikke fått tak i den ennå, er det enklest å komme fra Sandnes og Stavanger, men en liten titt på et kart hjelper godt på.
Alternativ 1 går altså gjennom Hunndalen og Sirdal og starter langs Rv45 over Hunndalen hvor veien er både bred og fin med masse sauer (eller BÆrter som noen kalte de). Enkelt å møte andre trafikanter er det også med to filer og når det i tillegg er et nydelig fjellterreng, da skal jeg ikke klage. Godt underlag er det også, så det er fint å kjøre med andre ord.
Jeg anbefaler faktisk å ta med ei nistepakke og sette deg langs elva som går helt inne langs veien over høydedraget. Det er fred for sjelen det…
Fra veldig bratte fjellpartier som er typisk for vestlandet, så nærmer vi oss faktisk mer avrundede partier. Det er uten tvil slik at vi nærmer oss de østre deler – snarere enn de vestre – av Sør-Norge. Vi nærmer oss med andre ord Setesdalen.
Etter at vi har kommet ned fra Hunndalen langs Rv45 kommer vi til Svartevatn og Sirdal og tar til venstre langs Rv468 i retning av Suleskar.
Sirdal bærer faktisk tydelig preg av å være innrettet mot turisme. Opprinnelig var det en jordbruksbygd, men etter hvert med mange campinghytter og private hytter i tilknytning til blant annet skidestinasjonen på stedet. Sirdal bærer preg av å ligge litt ”halvhøyt”, med godt med vegetasjon. Ikke høyfjells landskap, men heller ikke lavlands landskap.
Strekningen langs Svartevatn og til Kvæven og opp til du tar av mot Setesdalen er en svingete, men bred vei og med overraskende godt dekke. Her kan du ha deg en fin tur i salen – det hadde i hvert fall jeg.
Selvsagt stopper jeg på Kvæven Kro for å ta en matbit, det hører liksom med når man for en gangs skyld ikke har med niste. Det har jeg for så vidt sett frem til en stund – det er ikke første gang jeg kjører her, så Kvæven Kro var planlagt. Her skal det nemlig fortæres en hjemmelaget rømmegrøt med spekemat, hvilket er et ”must” for veifarende forbi Kvæven. Avslutningsvis en god kopp kaffe og en rømme-vaffel. Ikke helt feil for en matglad person som meg.
På Kvæven kro møtte jeg også en syklist – ikke en motorsyklist, men en helt vanlig syklist. Han så rimelig rødsprengt ut i toppen, og det var kanskje ikke så underlig i og med at han hadde syklet over fra Setesdalen.
Apropos matbiten på Kvæven Kro, et lite generelt råd langs denne ruten er å holde seg unna de ordinære gatekjøkken som finnes overalt, men stikk heller innom et av de private, litt eldre pensjonatene langs veien. Her får du garantert et godt hjemmelaget måltid basert på god norsk husmannskost. Det er noe annet det enn en dårlig stekt hamburger…
Dersom du virkelig vil se mange sauer skal du forøvrig legge turen langs denne ruten på høstparten, relativt sent i september. Da er nemlig Kvæven gjenstand for saue-invasjon i forbindelse med at sauene blir hentet ned fra fjellet. Ta deg imidlertid god tid, for veiene er ikke spesielt fremkommelige med alle de hvite ull-dottene brekende rundt omkring.
Videre fra Kvæven går turen rimelig raskt i retning av Suleskar hvor vi møter veien fra Lysebotn og skal høre hvordan den turen har vært… (den turen ble nok kjørt på et helt annet tidspunkt, men uansett like interessant)
Alternativ 2 starter altså med cruise på Lysefjorden, men først en kort kjøretur langs Rv45 til Oltedal og derfra Rv508 til du møter Rv13 som tar oss til Lauvvik. Du kan for så vidt lese mer om denne strekningen i Rute 11 – ”Atlanterhavsveien” i del 2 av EuroTouring, men nå gjelder altså selve fjordcruiset på Lysefjorden.
Dagens formiddagscruise startet i Lauvvik kl 1125 og her står vi da og venter på båten som kommer fra Stavanger, og vi står ikke alene. Sammen med oss står et antall biler og noen motorsyklister som alle skal med på denne turen.
Denne turen kan ikke beskrives med ord, men må oppleves. Alternativt kan mange bilder også gi et godt inntrykk av den opplevelsen selve cruiset faktisk er, ikke minst bør det gjøre at du får lyst til å ta turen.
Selve båtturen tar oss innover Lysefjorden og med god guiding blir vi vist den gamle Fantehola som var stedet der datidens skatteunndragere og småtyver gjemte seg for lovens lange arm, vi er innom småstedene Brattli, Bakken, Songesand, Kalleli og Kallestein hvor noen går av og noen kommer på og du kan lure på hvordan det går an å bo fast på et slikt sted.
Fra Songesand er det faktisk også en del som sykler over til Tveit og Rv13. Visstnok en ganske fin tur, men jeg må nok innrømme at jeg blir sliten i låra bare ved tanken…
Og på Kalleli bor det faktisk 3 brødre og 3 søstere – de eneste beboerne på stedet og uten noen som helst fast forbindelse. Hit får de fraktet ut mat og andre nødvendigheter hver dag. Den eneste kontakt med omverdenen de har (i hvert fall før mobiltelefonens tid), men se på bildet – idyllisk, ikke sant?
Og vi ser en gård som ligger høyt oppe under fjellet. ”Et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu…” passer nå her synes nå jeg…
Videre passerer vi Prekestolen og ser du nøye etter så ser du folk som står helt ute på kanten – fytti rakkern!
Vi tar også turen over på den andre siden av fjorden for å se på selbestanden, men bildekvaliteten blir liksom ikke helt som den burde – det blir kort og godt for stor avstand, men ser du godt så skimter du noen…
Og selvfølgelig fikk vi med oss Kjerag og Kjeragbolten, og har jeg ikke fått magesug før så fikk jeg det i hvert fall da når jeg ser en person som står oppå selve bolten med 1132 meter rett ned i fjorden – meg er det i hvert fall ikke!
Og til slutt ender vi opp med å seile sakte men sikkert inn til selve tettstedet Lysebotn, et bitte lite sted innerst i Lysefjorden omgitt av kjempehøye fjell på alle kanter. Stedet er mest kjent for sin beliggenhet og fjellene rundt – og ikke minst Prekestolen og Kjerag. Og selvfølgelig, turen opp fra Lysebotn (og enda verre er det ned…) er spektakulær og her er det best å være fokusert på arbeidsoppgaver, ellers kan dette gå riktig galt. Veien er kort og godt veldig heftig, dog ikke like spektakulær som Trollstigen i Romsdalen, men det er neimen ikke langt unna.
Helt i starten på turen oppover fjellsiden passerer jeg to personer på hver sin tråsykkel – virker noe tungt spør du meg, men sikkert en utfordring for de som har slike laster og behov.
Har akkurat kjørt igjennom tunnelen som ligger rett etter at du har kjørt fra Lysebotn, og ikke bare er du halvveis blind når du kjører inn, men her er det skarpe svinger hele tiden (faktisk hele 270 grader) i tillegg til at det er smalt og ikke lys og i hvert fall ikke lysregulert, så her er det bare å følge på og holde tunga rett i munnen. Hadde det blitt tatt bilde av meg inni hjelmen mistenker jeg at jeg ser ut som rallykjørerne som kjører med åpen munn…
Tror faktisk oppstigningen fra Lysebotn består av 32 skarpe svinger – hårnålsvinger – så det er litt av en oppstigning vi passerer.
På toppen kommer vi til en restaurant som har fått navnet Ørneredet og her stoppet vi og tok noen bilder. Du forstår hvorfor det heter Ørneredet når du ser det, nærmere forklaring er unødvendig. Jeg tror nesten alle stopper her, enten for å se på det de akkurat har kjørt opp, eller for å se nærmere på det de har i vente (og noen snur).
Fra toppen (noen kilometer etter Ørneredet) går veien, som kun er åpen i sommerhalvåret, fra pinse til ca 1. november langs noen småvann og videre gjennom Grytedalen og ned mot Suleskaret samtidig som vi krysser fylkesgrensa mellom Rogaland og Vest-Agder. Vær også obs på at er du tidlig ute, eller sent ute i den perioden veien er åpen, skal du ikke være spesielt overrasket om det kommer snø. Det er i hvert fall noe å tenke på når pakkveskene gjøres klare.
Veien videre er fortsatt veldig smal, ikke stedet for å kutte svinger – her skal du være glad du kommer rundt den. Den slynger seg mellom fjellknausene her og følger naturen på en kjempefin måte.
En annen ting det er mye av her er sauer. De er det mange av og enten ser du selve sauen eller så ser du etterlatenskapene (les: skiten) etter de og skulle du være så uheldig å treffe ”kladdene” så kan jeg love deg at de er glatte…
Tilbake til svingene – ikke bare det at det er svingete her oppe. Det er like mye det faktum at svingene er veldig ”ugjennomsiktige” fordi veien går rundt alle mulige store steiner og fjellknauser og det er umulig å se hva som kommer rundt neste sving. Vi får trøste oss med at det er vesentlig enklere å kjøre to-hjuling enn fire-hjuling. At det er smalt her kan autovernet også være et godt bevis på. Det er nesten ikke en sving uten at autovernet har fått hard medfart og stort sett ligger nede med ”brukket rygg”. Ikke bare det at det er svingete på denne veien, det er utrolig kupert også der veien slynger seg opp og ned ved den minste endring i fjellformasjonene rundt oss.
Og de hvite ”ulldottene” eller ”Bærtene” de følger oss hele veien.
Det står også mange biler parkert langs veien – multeplukkere, jegere og ikke minst normale fotturister. Stedet er et eldorado for fotturister, og det er det flere og flere som oppdager. Ta deg tid til å stoppe sykkelen og ta deg en tur – det er du helt sikkert både kledd og skodd til å kunne gjøre. Du vil garantert ikke angre på det (håper jeg). Dette er typisk høyfjellslandskap med noen få hytter i dalsidene og ikke et eneste tre å se i mils omkrets (i den grad man kan se en mil…). Hadde forresten bileierne sett hva som foregår med bilene deres mens de selv er inne på fjellet, tror jeg de hadde vært litt mer betenkelig med å sette igjen bilene her på fjellet. Sauene står og gnir seg oppetter lakken og virkelig klør seg på bilene.
Og de sauene som var borte hos meg mens jeg spiste var fulle av kvist og kvast og jeg kan se for meg hvordan lakken blir etter å ha blitt polert med kvist og kvast… Så bileiere: Nå vet du hvorfor bilen var full av riper etter siste tur på fjellet for å jakte på ryper!
Da er vi kommet til krysset i Suleskar og tar først til venstre og så til høyre og kjører over fjellovergangen med navnet Suleskaret, og her møter vi også veien som kommer fra Lysebotn som var den andre alternative kjøreruten for dagen. Så herfra følger vi samme rute videre som de veifarende som har benyttet det første alternativet og vi var atter samlet og følger i samlet flokk over Suleskarvegen til Nomeland i Setesdalen og videre til Dalen i Telemark.
Veien er vesentlig bedre her, men ikke så god ”at det ikke er morsomt å kjøre lenger”. Her er mer enn nok av utfordringer, men veien har bedre dekke og er litt bredere og det trengs for her er det også langt mer trafikk.
For øvrig viser skiltingen at veien kan bli stengt når som helt og uten nærmere meddelelse etter 1. november, så da er det med andre ord på eget ansvar du kjører over Suleskarvegen.
Og Bærtene de følger etter – også her. De hører liksom med de og synes de fortjener mye omtale i boka…
Fortsettelse følger…