Tregde er et lite sted med en del mindre småbruk. Mange trær og busker henger ut i veibanen – en virkelig smal vei – så tidvis er det en svært uren kjørebane med mye løv og kvist som kan skape overraskelser.
Fra panoramaet går veien inn i ”nivå 2”, litt i skjul fra selve fjorden og havet, men fra tid til annen får jeg et lite glimt av den. En av fordelene er jo også at kystlinja blir som et friområde, hvilket også skiltingen fra tid til annen kan tyde. Det står faktisk ”Friområde” på flere skilt langs veien og skiltene peker ned mot strandsonen.
Så kommer jeg til et annet lite sted som heter Eigebrekk og da kommer jeg til fjorden igjen – den er ikke skult lenger kan jeg love deg.
Det er usedvanlig vakkert utover der, fotomotiv uansett hvor du ser. Veldig mange idylliske småsteder. Veien følger nå kyststripa så vakkert og så elegant at det er en fryd å kjøre her. Selv om det er litt småfarlig – det kan jo være litt vanskelig å følge med på veien når det er så fint rundt én. Jeg får heller stoppe litt innimellom for å nyte synet. Det er det verd.
Da er jeg kommet til Tregde. Tregde er et typisk lite sørlandssted, men jeg fortsetter ufortrødent videre i retning av Mandal.
Så kommer jeg til en litt spesiell skilting, nemlig ned til et sted som har fått navnet Brennevinsmyra. Jeg hadde hatt lyst til se nærmere på stedet – man kan jo bare fantasere om hvordan stedsnavnet har blitt til, men fortsetter imidlertid i retning av E39 og Mandal.
Ja, så er jeg på E39 igjen og følger den i retning av Flekkefjord. Her går det så tregt at det holder. Som i de fleste andre landbruksområder så finnes det traktorer – så også her og når i tillegg onkel politi står i veikanten da tar jeg det med ro. For øvrig er politiet ganske aktive her nede i følge min datter som har gått på skole her nede, så det er best å ta hensyn til det (spesielt når jeg tar hensyn til prikkbeholdningen…).
Jeg fortsetter langs E39 forbi et sted som heter Vigeland hvor jeg tar til venstre. Europavei-strekningen her er ingen typisk europavei, men snarere en ”riksvei med god standard”. Det er jo typisk for norske europaveier, beklageligvis. Det er faktisk også årsaken til at det ikke er så kjedelig å kjøre på en norsk europavei. Det eneste som kan sies å være litt negativt er at det er mye trafikk og trafikken ”klumper” seg litt når veistandarden for biler blir såpass dårlig som den er her. Og det reduserer også gleden av å kjøre her for oss tohjulinger. Men, men, jeg får ta det som det er og heller nyte landskapet rundt meg.
Deilig ny asfalt har de lagt her også. Lukta av den nylagt asfalten finner veien til neseborene, godt å kjøre på, men farlig, farlig.
Da er jeg kommet til en rundkjøring på E39 i Vigeland og skal ta til høyre langs Rv460 mot Lindesnes fyr. Hvis det virker veldig unaturlig å ta til høyre her, så er jeg enig i det. Skiltingen er slik, så da følger jeg det med et lite spørsmålstegn i tankene. Forklaringen kommer nok etter hvert og er enklere enn man skulle tro. Veien snur rundt etter tettstedet Vigeland og kjører inn under E39 igjen og langs Rv460 ut mot Lindesnes og Lindesnes fyr.
I Vigeland kjører alle Tredal-tilhengere. Fabrikken ligger rett borti gata her, så det skulle vel bare mangle, alle har et familiemedlem som jobber ved Tredal og da nytter det ikke å komme kjørende med en Tysse eller noe annet. Da tror jeg du må emigrere – og det langt.
Utover her er det forøvrig bare å nyte alt du ser. Følger foreløpig elva Audna som passerer igjennom Vigeland. Elva er selvsagt på sin avsluttende etappe mot kysten og det kan man kanskje si om oss også i og med at Lindesnes fyr er Norges sydligste punkt.
Jeg passerer forresten nok et merkelig stedsnavn; Snik. Jeg vet ikke om Snik er en drøm å ha som bostedsnavn, men det er vel en skjebne det også som man sikkert venner seg til etter hvert. Snik er i hvert fall et av flere helt typiske små kyststeder med sine små hvite skipperhus helt nede ved vannkanten der veien bukter seg kaianleggene med utsikt rett ut i havgapet.
Langs veien så langt har det ikke vært så mange alternativer til overnatting og i hvert fall ikke til spiserier, men har du med deg telt som mange på sykkel har så er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse dersom du setter det opp på et passende sted (”Snikcamping”). Det er også noen campingplasser langs veien som mer enn gjerne tar imot en veifarende og disse campingplassene ligger i det minste veldig pent til.
Jeg fortsetter imidlertid videre i retning av Lindesnes fyr og følger fortsatt Rv460. Selv om det var fristende med en liten avstikker til et lite sted som heter Åvik så lar jeg fristelse være fristelse og kjører videre. Det betyr jo likevel ikke at du ikke lar deg friste litt ekstra…
Hvis ikke jeg har sagt det før så sier jeg det nå, det er 26 grader varmt i skyggen og hvor mange grader det er på innsiden av jakka mi det vet jeg ikke og tror ikke jeg vil vite det heller – kjølig er det i hvert fall ikke!
Veien utover til Lindesnes fyr er fin, kupert og svingete, men når du har fått 3 bobiler foran deg – tyskregistrerte sådanne – ja, da går det smått. De er ikke vant til sånne veier og det merkes. Og selv om de hadde muligheten, hadde de i hvert fall ikke tenkt å slippe meg forbi så veldig enkelt. Nå skal kanskje ikke jeg som kjører MC klage på akkurat det, forbikjøringer går ganske enkelt sammenlignet med for biler, men litt kan jeg vel syte jeg også…
Da er jeg i Svennevik som jeg for så vidt har hørt ganske mye om. Det sies at det er veldig pent her og det var det virkelig!
Noen bilder tar jeg meg tid til å ta før det bærer videre i min ferd mot Norges sydligste punkt – Lindesnes fyr. Jeg passerer den ene nydelige plassen etter den andre, og ord blir fattige. I grunnen mange vakre plasser i dette landet – ingen grunn til å klage.
Rent kjøremessig så var det en fantastisk strekning å kjøre ut til fyret. Veidekket er veldig bra med passelig bredde på veien og svært godt avstemte svinger der du ser både inngang og utgang veldig godt – da er det bare gøy å være meg (og forhåpentligvis deg…).
Det er i hvert fall lett å se at turismen har fått godt tak i området. Det er ferieleiligheter og rorbuer i fleng. Kan til forveksling faktisk ligne litt på Danmark – uten sammenligning forøvrig i det jeg ruller inn i Spangereid. Her skal jeg egentlig ta til høyre til Lyngdal i henhold til skiltet, men jeg tar en liten avstikker ned til selve fyret. Ikke lange ekstraturen, men forhåpentligvis verd det – hele 11 km.
Og midt uti her ved Spangereid så kommer jeg til en fabrikk med det norskklingende navnet GE Health Care. Noe av det siste jeg hadde ventet å finne her ute. Et stort industriområde er det og langt unna storbyene. Jeg antar det er et resultat av distriktspolitikken og støtteordningene her til lands, men de er i hvert fall en av verdens største produsenter av grunnsubstans til flere typer kontrastmidler. Så vet jeg det.
Jeg følger så østsiden av neset ut mot Lindesnes fyr med åssiden opp på høyre side og sjøen ned på venstre side. Det er ikke akkurat en vestlandsformasjon, men utrolig pent her på sin måte.
På høyre side oppe på neset, troner noen enorme vindmøller. Jeg antar uten å vite noe spesielt om det, at dette er et av forskningprosjektene man har knyttet til fornybare energiressurser. Blåser gjør det i hvert fall her og vinden oppleves nok som veldig fornybar…
Og nå begynner også naturformasjonene å preges av at dette er et værhardt område. Det begynner å bli ganske tydelig at jeg nærmer meg Lindesnes. Noe sier meg at det er ganske værhardt her ute, og vindmøllene har mer enn nok å gjøre. Ikke ofte det er vindstille eller lett bris her, bortsett fra i dag da. Det er faktisk ikke bevegelse i lufta i det hele tatt, og det er nok en sjeldenhet her ute.
Plutselig og helt uten annet forvarsel enn topografien, troner Lindesnes fyr foran meg.
En særegenhet her ute er at husene faktisk ser ut som om de er lagt i le for vinden bakom fjellknauser og treklynger og alle trærne peker i én retning. Kan ikke akkurat bekymre eller forundre meg mer over det, men tar heller turen ned til selve fyret. På parkeringsplassen passerer jeg et skilt som viser at det er 2.518 kilometer til Nordkapp…, med andre ord har jeg litt igjen. Heldigvis skal jeg ikke fullt så langt på denne turen – kun til Trondheim.