Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 1)

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn

Da er det tidlig en torsdag morgen i Kristiansand.  Det har regnet mye i det siste, så kvelden i går ble preget av “gjørmevading”.  Jeg har våknet jeg til en strålende sommerdag.  En knallfin dag med blå himmel og ikke en sky å se i horisonten.  En dag som er Sørlandets hovedstad verdig. 

24-25 grader varmt har det blitt, og bedre kan man ikke ha det her i Norge, rent bortsett fra for oss tohjulinger. Under kjøredressen kan det bli noe varmt, men takke meg til det fremfor regnvær…

Som sagt ankom jeg Kristiansand i går kveld og tok et par timer på byen for å lodde stemningen i disse festivaltider, men med en giganttur langs hele norskekysten opp til Trondheim i sikte, ble det en tidlig kveld for mitt vedkommende. 

Jeg har overnattet i byen og skal nå starte opp mammut-turen.  Jeg kan love dere at den turen har jeg gledet meg til lenge.  En kjempetur opp langs Atlanterhavsveien helt opp til trøndernes hovedstad.

Jeg starter fra Kristiansand by etter en bedre hotell-frokost, og kjører ut av sentrum og følger E39 et bitte lite stykke i retning av Stavanger – kun 2-3 kilometer – før jeg holder mot venstre og følger Rv456 i retning av Søgne, men som er skiltet i retning av Vågsbygd.  Jeg har jo ikke tenkt å kjøre europaveiene, det gir liksom ikke den rette følelsen av vestlandsnaturen vår.  Småveiene må det være…

Når jeg kjører gjennom Vågsbygd får jeg definitivt en følelse av at tettstedet er en forstad til Kristiansand, hvilket i og for seg heller ikke bare er en følelse, men ganske nær virkelighet.  Det er bare sånn det er.  Vågsbygd gir heller ikke akkurat noen sørlandsfølelse, bortsett fra i selve marinaen som rettmessig gir inntrykk av et omfattende båtliv – og båtliv hører Sørlandet og sørlandsfølelsen til.

Rett etter Vågsbygd tar jeg mot høyre og følger skiltingen mot Søgne og Langenes.

 

Fortsatt er det sånn at jeg er såpass nærme storbyen at standarden på veinettet bærer preg av å være godt trafikkert, det er med andre ord god bredde og godt underlag og ingenting å klage over.

En overraskelse opplevde jeg imidlertid rundt en sving.  Plutselig ble det skiltet for oljesøl og det er ikke akkurat noe jeg setter pris på, dvs. oljesølet setter jeg ikke pris på, men at det skiltes er bra og det setter jeg absolutt pris på – mer av god skilting myntet på oss tohjulinger!  Og med sånn skilting tar i hvert fall jeg det litt med ro – det er bedre enn å ligge på alle fire borti veien her.

Veien slynger seg langs sjøen og her er det ikke akkurat noen vestlandsfølelse – naturlig nok i og med at jeg er på det bløde sørland – men sørlandsidyllen er mer enn vakker nok!  Savner ikke Vestlandet i det hele tatt.

Selv om det er fin vei å kjøre på vil jeg kanskje ikke påstå det er lagt opp til en grei touring-hastighet.  Det er stort sett 50- og 60-soner, og ikke veldig interessant kan du si.  Du får nyte de vakre naturperlene i tillegg til selve kjøreturen.

Etter å ha kjørt langs hovedveien fra Oslo i går kan jeg ikke si annet enn at det er noe helt annet og langt artigere å komme inn på denne type vei i dag – det gleder virkelig et varmt touring-hjerte!  Ikke bare litt artigere heller forresten!

Det er noen fine strekninger jeg nå kjører, med fine skjæringer i naturen – sikkert gamleveien – hvor veien følger naturen veldig fint.  Løvtrærne rammer inn det hele med tett bladverk på begge sider og faktisk over meg, kun avløst av sjøen først på den ene siden og så på den andre siden.  Noen ganger saltvann og andre ganger ferskvann (ja, du leste riktig).  Veldig pent og artig område å kjøre i, jeg er med andre ord på rett sted!

Nordsjøvegen kalles veien jeg nå følger.  Den er skiltet flere steder langs veien med informasjonsskilt.  Så der kan du lese mer om området og selve veien.

Da har jeg kommet til Langenes.  Jeg vet ikke om jeg skal kalle det et tettsted eller bare et lite sted – stedsnavnskilt hadde det i hvert fall, og som om ikke det var nok så var det også utrolig pent her!  Og om jeg var tvil før, så hjalp det definitivt å komme over bakketoppen.  Det er et tettsted!  En ganske stor bebyggelse kommer frem mellom svabergene.

Langenes består av en masse små typiske sørlandshus som på et karakteristisk vis ligger godt skjult fra veien.  De ligger gjemt bak og innimellom fjellknauser og furu- og gran- og løvskog.  En litt spesiell følelse å kjøre gjennom stedet.  Jeg føler liksom bebyggelsen, men ser den ikke i særlig grad.  Slik har man gjort det for  skjerme seg fra vær og vind her ute ved kysten.

Jeg kjører fortsatt på Rv456 og fortsatt er det varmt, men ikke et klagende ord fra min munn.  Det er bare å drikke en masse vann så blir det rene renselsesprosessen også i tillegg til at det er en deilig sommerdag på sørlandskysten.  Jeg koser meg rått her jeg sitter på sykkelen og lar motorens naturlige vibrasjoner forplante seg opp i kroppen.  En herlig følelse.

Og når veien i tillegg er artig å kjøre, det går opp og ned, det går rundt noen knauser, til venstre, til høyre og hit og dit samtidig som det er et veldig godt dekke – da er det en ren drøm å kjøre.  Problemet (luksus-problemet) er alt som det er å se på.

Rett etter Langenes ligger også Agder Folkehøyskole.  Ned mot sjøen ligger den også, en kjempefin beliggenhet.  Snakk om at ungdommen har et fint sted å gå på skole – skulle nesten ønske jeg var 18 år igjen…

Fortsatt har det ikke stått Søgne på et eneste skilt, men jeg fortsetter ufortrødent videre på Rv456, nå skiltet i retning av Tangvall.  Her kjører jeg ut på E39 og tar selvfølgelig retning mot Flekkefjord, men det var faktisk bare så vidt jeg kom så langt…  Hvorfor sier du?  En ”gjøk” som kjørte med tilhenger hadde lagt et langt tynt støpejern på hengeren og den stakk flere meter ut bak uten merking(!) og med sola rett i ansiktet var jeg 10 cm fra å bli spiddet.  Akkurat da bestemte jeg meg for at jeg i fremtiden skulle merke sånn last på en mye bedre måte enn jeg noen ganger gjør.  ”Gjøken” fikk i hvert fall en klar melding fra undertegnede!

Etter spiddingsforsøket fortsetter jeg langs E39 mot Flekkefjord.  Det skal sies om europaveien – den er faktisk ganske fin å kjøre også for oss tourere, spesielt i retning av Lyngdal.  Det blir liksom ikke den samme transportlignende etappen når europaveien bukter seg langs kysten og følger topografien på den måten den gjør her.  Da går det an å kjøre på europaveier også.

More to explorer

Ny-investeringen

Vi har reist mye rundt, hovedsakelig med eller fly og i begge sammenhenger har det blitt å benytte bonus-overnattinger. Nå er det i ferd med å endre seg…

Sørlandskysten (del 2)

Sulten begynner å rive i tarmene, og skiltet Portør Pensjonat gjør ikke sulten mindre.  Jeg kan formelig se for meg et privat

Sørlandskysten (del 1)

Jeg er svett, jeg er til og med veldig svett her jeg sitter ytterst på bryggekanten i Kragerø sentrum. Det er tidlig

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Følg med på reisene våre

Holler Box