Sørlandskysten (del 2)

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn

Sulten begynner å rive i tarmene, og skiltet Portør Pensjonat gjør ikke sulten mindre.  Jeg kan formelig se for meg et privat drevet pensjonat med mye og god hjemmelaget mat…  Veien ned til Portør er noe for seg selv.  Det er svingete, smalt og veldig humpete.  Alt på en gang, men kjempeartig der veien bukter seg innimellom trær, småbruk og svaberg-lignende fjell.  Liten eller ingen trafikk når jeg kjørte der, men jeg kan godt se for meg at med mye sommertrafikk er denne veistubben en utfordring både for den ene og den andre.  Men, altså i dag ingen problemer – kun en sann glede.

Portør Pensjonat var ingen skuffelse – snarere tvert imot.  På døra stod det ”Åpner for lunsj når gjesten kommer og lukker igjen når gjesten drar”.  Det var noe til åpningstider, for ikke å snakke om kundevennlighet.  Ble tatt imot av hyggelige mennesker som serverte en herlig fiskesuppe og med rundstykker ved siden av.  Her var det ingenting som var halv- eller helfabrikata.  Ingen boksreker i fiskesuppa, fisken var selvfisket iflg. kokken og selv rundstykkene som fulgte med suppa var hjemmelaget!  Et mektig måltid for en veifarende.

Stedet Portør har jeg forøvrig hørt mye om, og ble ennå mer imponert når jeg kom hit og fikk stedet inn på netthinna.  Fra en høyde ved pensjonatet kan man se rett ut mot det åpne havet og med svabergene som ligger overalt du ser.

Etter en lengre rast i Portør returnerer jeg til Rv351 igjen.  Denne gang fast bestemt på å få litt fremdrift i kjøringen, men den gang ei.  Etter en liten kjøretur kommer jeg til et skilt der det står Øysang.  Ikke veldig kjent – faktisk ikke kjent i det hele tatt for meg, men jeg blir litt nysgjerrig fordi det indikerer at man kan ta båt til Risør fra Øysang.  Også det helt ukjent for meg, men det ukjente skal som sagt også prøves.  Ikke båten, men stedet.  Og båten, ja – den er kun for passasjerene.  Den tar verken motorsykler eller biler, men passasjeren min (hvis jeg hadde hatt noen på denne turen) er hjertelig velkommen på en tur i skjærgården.  Ganske sikkert en fantastisk tur, men jeg synes faktisk det er vel så fantastisk å kjøre i dette landskapet på min MC.  Så ingen sure miner når jeg snur nede i bratte lia, og returnerer til den etter hvert så velkjente Rv351.

Etter dette endret veien fort karakter på flere måter.  For det første kjørte vi inn i Aust-Agder fylke som etter min erfaring har en helt annen veistandard enn Telemark fylke.  Så fra å være en ”OK å kjøre i 60 km/t vei” gikk vi over til en ”OK å kjøre i 80 km/t vei”.  Det kjennetegner forresten flere steder langs fylkesgrensen og viser at Aust-Agder faktisk satser mer på sitt veinett og veistandard enn kanskje det som er standard for mange andre fylker.  Det er imidlertid ikke bare standarden som endrer karakter, vel så viktig er at landskapet endrer karakter – og det kan nok  ikke fylkeskommunen ta til egen inntekt.  Her er det nok helt andre krefter som har spilt inn.  Landskapet blir mer bakkete og bratt og veien snirkler seg ikke lenger innimellom svabergene.  Det gjør det ikke mindre artig å kjøre, kanskje snarere tvert imot – i hvert fall var det slik for meg i dag at litt forandring det fryder.

Vær forøvrig litt obs på en av disse bakketoppene.  Rett over en av bakketoppene ligger et steinknuseri.  Det er i og for seg ikke noe unormalt, men det som verre er er at det var relativt mye småstein og grus i veibanen i området.  Sikkert som et resultat av at grus og sand fraktes rundt.  Ubehagelig var det, men det gikk bra – og det håper jeg det gjør for deg også når du passerer en gang i fremtiden.

Så ankommer vi Søndeled og kommer samtidig inn på gamle E18, nå Rv416 der vi tar til venstre.  Søndeled har det til felles med Drammen at det er stedet man passerte i stor fart – ofte litt for stor – når du kjørte sørlandske nedover mot Kristiansand.  Men tro meg, det er faktisk verdt å stopp her i noen minutter.  Det er anlagt fine rasteplasser helt nede ved sjøen som det faktisk går fint an å nyte, og det er mer enn man kan si mange andre steder.

Fra Søndeled fortsetter mot Sørlandet langs Rv416 og kjører etter noen minutter gjennom det gamle landskapsmerket Sørlandsporten og da er vi igjen kommet inn på E18.  Sørlandsporten har vært der så lenge jeg kan huske, og tror sikkert det kommer til å overleve meg også.  Ikke for det, det kan se ut som om man vil bygge ny E18 forbi…

Rett etter Sørlandsporten tar vi av E18 mot høyre, på Rv416 igjen i retning av Risør.  Vi vil selvsagt ikke kjøre E18 lenger enn nødvendig.  Etter noen få kilometer langs en svingete vei kommer vi til Risør by – Sørlandsby de Luxe.  Masser av karakteristiske hvite småhus tett i tett og selvsagt sine velkjente smale gater.  Måkeskrik og sjektetøffing hører også med her.

Risør og Grimstad (som vi ankommer om litt) er vel om mulig regnet som Sørlandets perler i enda større grad enn de plassene vi hittil har passert, men nå altså først Risør. 

Dersom du har tid – og det har du vel når du er på tur, ville jeg spandert en times tid på saltvannsakvariet i Risør.  Det er en fin atspredelse, og en av de få av sitt slag i Norge.

Vi forlater til slutt Risør langs Rv416 igjen, og fortsetter langs denne inntil vi tar til venstre i retning av kyststripen og stedene Lage og Lyngør – Rv411.  Veistandarden er som om den skulle vært laget for motorsykler.  Passe svingete, passe kupert og ikke altfor mye dumper, men litt for å holde oss konsentrert.  En annen ting jeg har lagt merke til – langs hele ruten – er at det er lite grus i veibanen og de få steder jeg har sett antydning til oljesøl virker det som om det har vært fjernet ganske raskt.  Godt å vite for oss veifarende på tohjulinger.

Dette er absolutt dagen for avstikkere, og fra Rv411 har jeg tatt en avstikker mot Lyngør.  Viden kjent, ikke minst for sin utmerkelse som ”Best bevarte tettsted i Europa” som den fikk i 1991.  Vi følger avstikkeren et par kilometer før vi igjen ender opp i vannkanten, på bryggekanten.  En god og avkjølende is på bryggekanten smaker alltid godt, og spesielt med utsikten til selve Lyngør.  Hvorfor ikke benytte sjansen og ta taxi-båten over til selve Lyngør, og spandere et par timer der ute.  Der kan man virkelig suge inn sørlandsinntrykkene hvor enn du ser.

Etter en mengde synsinntrykk og en god is i solsteika, vender vi igjen forhjulet tilbake mot Rv411, vår utvalgte hovedvei langs kysten.  Vi ankommer Krokvåg, aldri hørt om stedet før, men blir lettere imponert over nok en idyll.  Sørlandsperlene ligger som perler-på-en-snor i ordets rette forstand. 

Fra Krokvåg går det strake veien mot Tvedestrand hvor veien skifter navn fra Rv411 til Rv410. I stedet for å kjøre inn på E18 velger jeg å fortsette langs Rv410 inn forbi Eydehavn mot Arendal.  Det er tydelig at vi nå nærmer oss en større by.  Veien endrer karakter, blir langt bedre og farten og biltettheten øker betraktelig.  Artig vei også dette, men etter turen fra Kragerø og hit, når området ikke helt opp hos meg.  Fortsetter veien helt inn til Pollen i Arendal (se faktaboks).

Da er vi kommet til Arendal og funnet veien ned til brygga.  For å finne brygga så må du forbi pollen – det mest kjente sted i Arendal, ikke minst for båtfolket og den yngre garde – innerst inne i ”fjordarmen”.  Her samles alle type mennesker, ikke minst fordi det er mange uterestauranter og puber.  Mange er de i hvert fall.  Vi kjørte fra pollen og videre ut på selve bryggekanten der du har utsikt mot Hisøy den ene veien og Tromøy og den indre skjærgården den andre veien, og kan jo ikke si annet enn at det er vakkert her – kanskje på tross av at Arendal er en relativt stor by.  Det har likevel noe småby-aktig over seg her nede ved brygga.

Fra bryggekanten er det mulig å få et avbrekk og da i selve skjærgården – en rundtur med en lokal båt som tar ca 1,5 time og som garantert gir deg en opplevelse, spesielt i fint vær.

Før vi drar videre stopper vi opp i pollen for å se oss litt om og ikke minst på båtlivet, og hadde dette vært en lydbok ville dere hørt alle snekkene som tøffer ut og inn av pollenområdet med sin karakteristiske dunk, dunk lyd.  Her inne i pollen er det en sann blanding av fastboende og turister, mennesker som bare vil se og mennesker som er opptatt av å bli sett.  Det er småbåter og store båter, fiskebåter og politibåter.  Med andre ord nok å følge med på.  I tillegg legger rekebåtene til innerst inne i pollen der rekesalget går for fullt en tidlig formiddag i juli måned.

Når det gjelder shopping er vel ikke Arendal den byen jeg har best og/eller størst erfaring med, men før vi fortsetter utover Rv420 langs kysten tenkte jeg i hvert fall jeg skulle finne et bakeri for å få med meg noen ferske bakervarer på sykkelen.  Det smaker alltid fortreffelig et eller annet fint sted nede ved vannet, spesielt siden strekningen er en av de fineste kyststrekninger i landet – i hvert fall langs sørlandskysten, men det er vel som med så mye annet; Det er øynene som ser.

Vi sier farvel til Arendal og kjører langs Rv420 utover og sydover.  Litt på avstand snur vi oss rundt og ganske umiddelbart så ser man at også Arendal har sine karakteristiske hvite sørlandshus, dog kanskje ikke like utpreget som visse andre sørlandsbyer, men tilstrekkelig til at man ikke tar feil av en ekte sørlandsby. 

På vei utover mot Fevik så ser vi allerede tegn til det strekningen kanskje er mest kjent for, nemlig svært store og utrolig fine feriesteder.  Jeg vil ikke engang tenke på prisen, men i følge omsetningsstatistikken ligger prisene ofte opp mot 20 millioner norske kroner!

Etter mange svinger og enda noen svinger innimellom svabergene kommer vi til Fevik, og tar en stopp ved Fevik Strand Hotell.  Etter en lang dag på sykkelen, sånn rimelig støl og stiv og klar for noe kaldt å drikke, tror jeg ikke dette stedet er helt feil.  Sommerstid – og det er jo da vi ferdes langs veien – tror jeg absolutt jeg skulle klart å kose meg her.  Alle jeg har snakket med sier at her er det fint, og bare å oppleve stedet en dag eller to og naturen omkring med sandstrand, stillheten, havet og kanskje et lite slag badminton for ikke å snakke om en god middag og noe godt å drikke.  Det gjør livet verd å leve – og nyte i store drag.

Fra Fevik og fra hotellet ser vi rett ut i havgapet.  En fantastisk utsikt.  Vi kan faktisk også se lastebåtene som krysser frem og tilbake der ute.  Kan tenke meg at det ikke er altfor varmt vann i og med at havet står rett inn, men på den annen side er det relativt langgrunt så jeg ser ikke bort fra at sola tar seg av oppvarmingen på en aldeles fortreffelig måte.  Her er svaberg og små fyr og små øyer utover så langt øyet kan se.

Når det gjelder veiene på strekningen fra Arendal til Grimstad er de brede og godt asfalterte, men med sterke hastighetsbegrensninger – stort sett 60 km/t, og det  betyr at kjøremessig blir det ikke direkte artig, men det opplevelsesmessige kompenserer for det – du får garantert med deg mye mer enn der hastigheten ligger rundt 80+ km/t.  Det er med andre ord absolutt verd en rolig tur langs kysten.

Grimstad er kjent for å være en av de absolutt vakreste småbyene langs kysten vår sammen med Risør og Lillesand.  Det er ikke dårlig – i løpet av et par timer har vi opplevd våre tre vakreste småbyer langs sørlandskysten.  Ikke rart denne ruten er ”et must” for alle motorsyklister.  Grimstad har mange små hvite hus, smale og tette gater som slynger seg mellom husene.  En relativt stor by i norsk målestokk.  I Grimstad var jeg innom Morterud bakeri og conditori (fant ikke noe som fristet i Arendal), men her var det til gjengjeld mye snadder for en sulten veifarende.  Jeg tenkte å ta det med meg langs kysten for å finne en fin rasteplass, men det kommer jeg sikkert tilbake til – trodde jeg.  Jeg var så sulten så jeg satte meg på brygga i Grimstad isteden…

More to explorer

Ny-investeringen

Vi har reist mye rundt, hovedsakelig med eller fly og i begge sammenhenger har det blitt å benytte bonus-overnattinger. Nå er det i ferd med å endre seg…

Sørlandskysten (del 1)

Jeg er svett, jeg er til og med veldig svett her jeg sitter ytterst på bryggekanten i Kragerø sentrum. Det er tidlig

Forberedelser med MC

Et Blogg-innlegg som er hentet fra Bokserien EuroTouring – som vi skrev for kort tid siden.  Enkelte av elementene vil kun være

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Følg med på reisene våre

Holler Box