Da er det en torsdag morgen og klokken er så vidt halv ti. Det er faktisk en stille morgen i Lillehammer på tross av at det er midt
i fellesferien og Mjøsa ligger like stille og blank som man bare leser om i romaner og reisebrosjyrer. Nå også her.
Turen i dag skal gå fra Lillehammer og ned langs Mjøsa til Vingrom, via Dokka, Leira, Gol, Imingfjell, Rjukan, Rauland, Kviteseid og ned til Kragerø. Det er en lang tur – faktisk en svært lang tur og helt uten motorvei.
Turen passerer ganske mange store og små fjelloverganger, og det er ikke for ingenting navnet på turen er ”Opp og Ned”. En fabelaktig tur vil det være, og med mange krysspunkter der det er mulig å toure videre langs en av de andre turene som er beskrevet.
Startet rolig langs E6’en til Vingrom. Egentlig en slags transport-etappe langs Mjøsas bredde. Noen vil si det er litt stygt å kalle reisen langs Mjøs-bredden for en transport-etappe, da Norges største innsjø er utrolig vakker og fortjener å bli sett, men sett i den store sammenhengen står jeg nok på at det er en transport-etappe. Et alternativ til å kjøre denne etappen er å la (i hvert fall) passasjeren ta Norges eldste dampbåt – Skibladner – fra Lillehammer til Gjøvik og fortsette derfra på sykkel videre via Nordre Land og til Dokka for å fortsette ruten derfra. Vær obs på at det ikke er mulig å ta med seg sykkel på Skibladner, så noen må i hvert fall frakte den langs veien.
Jeg er glad i sykkelen så jeg kjører med godt mot og stor glede langs E6 ned til Vingrom og tar til høyre langs Rv250 i retning av Dokka. Veien fra Vingrom starter som forventet med stigning, men det var en utrolig lang og slak stigning som liksom aldri tar slutt. Kanskje ikke så veldig mye å se på langs veien bortsett fra gran- og furuskog, de alltid tilstedeværende sauene og med en og annen gresslette innimellom, men jeg kan i hvert fall love deg en artig kjøreopplevelse. Den slake stigningen er krydret med en bred vei med lange slake svinger – akkurat tilpasset og som tegnet for motorsyklister! En ting som slår meg langs høydedraget mellom Vingrom og Dokka er at det ikke var lagt opp til et eneste sted der det er mulig å gå inn og ta en kopp kaffe og en vaffel. Ikke engang en kiosk så jeg langs den 46 km lange veien. Dette er for dårlig i et område som vil være kjent for sin turisme. Da holder det ikke med granskog og sau…
Som motorsyklist koste jeg meg allikevel fordi veien var så utrolig godt tilpasset formålet vårt, og jeg må nok innrømme at fartsgrensene ikke ble overholdt – i hvert fall ikke hele tiden.
I krysset mellom Rv250 og Rv33 møter vi også veien fra Gjøvik dersom avstikkeren med Skibladner skulle være av interesse.
Rv33 følger vestover ca 50 km oppover før Leira som ligger rett før Fagernes plutselig kommer til syne. Rv33 avsluttes i Bjørgo der vi tar til høyre i retning av Fagernes og nå langs E16.
Etter at vi hadde passert Dokka og rett før vi kom inn på E16 stoppet jeg ved et litevhjemmebakeri langs veien. Det er ikke så
ofte man kommer over det lenger, og da er det best å benytte sjansen. Så her kjøpte jeg noen godsaker som jeg tenkte å nyte – lunsjen min altså – langs veien sammen med en av dagens aviser.
Da fortsetter vi langs E16 i Valdres og retning av Leira. Det er tydelig at vi nå nærmer oss turismens eldorado. Jo lenger mot Valdres vi kommer jo flere tegn til at man har tilpasset seg turistene finnes det, men på en fin og avstemt måte. det er overnattingssteder og spisesteder, moteller, hoteller, rom og hytter.
Ja, her er det kort og godt bare å velge og vrake mellom tilbudene.
Veien fra Dokka til Leira er som Europaveiene i Norge pleier å være, alt fra det virkelig gode til det man som nordmann blir flau over. Så også her, men vi kommer da fram til Leira som planlagt og tar til venstre i retning Golsfjellet og Gol langs Rv51.
Golsfjellet har jeg opplevd mange ganger før, men da først og fremst i bil og på vinterstid og ofte har opplevelsen vært at jeg ikke har kommet over. Fjellet har kort og godt vært stengt for all ferdsel. Værhardt kan det med andre ord absolutt være over her. Så ikke i dag selvfølgelig – i grunnen godt å slippe å bekymre seg for det også. Så vi putrer i vei langs den svake stigningen oppover mot Golsfjellet og passerer kjente turistmål som Sanderstølen og Oset Høyfjellshotell i tillegg til en mengde hytter som over tid har poppet opp som paddehatter i fjellheimen. I tillegg til at det er veldig pent her oppe kan området skilte med mange muligheter for å nyte både spekemat, rømme, rømmegrøt, fjellørret og andre godsaker (som for eksempel ekte geitost).
Da har jeg, etter å ha kjørt ned en vakker nedstigning fra fjellet, kommet ned til Gol som man dersom man er fra Oslo, kan kalle for ”Fjellovergangenes Sinsenkryss”. Her kan du ta mot høyre langs Rv52 til Hemsedal og videre over Hemsedalsfjellet over mot Vestlandet (Rute 8 – “Hemsedalsfjellet”) eller du kan fortsette til Hagfors og ta til høyre langs Rv50 via Hol og videre til Aurland (Rute 7 – “Tunnelen”). Og tar man da med seg Golsfjellet som akkurat er passert har man i hvert fall 3 veldig vakre og innbydende fjelloverganger å velge mellom. Alle godt beskrevet.