Opp og Ned (del 2)

Vi skal fortsette mot Geilo og for å komme dit må vi ta til høyre når vi er kommet ned til Gol og kjøre langs Rv7 mot Hagfors og videre mot Geilo.  Geilo er også knutepunktet for Rute 6 – «Hardangervidda», så her er nok en mulighet for fjelloverganger, alle mot Vestlandet.

Et lite tilbakeblikk på strekningen fra Gol til Geilo så er det kanskje ikke så mye som har gjort inntrykk utover alle alternative fjelloverganger.  Veien er ikke så spennende og det er relativt mye trafikk, uforholdsmessig mye vil jeg si.  Veistandarden er imidlertid grei nok der vi kjører langs elva og nyter de naturskjønne omgivelsene.   I løpet av noen få mil kan man altså passere noen av Norges mest kjente fjelloverganger, så her er nok å velge mellom, men som vanlig – vi fortsetter videre fra Geilo i retning av Dagali langs Rv40.

Fra Geilo og til Bjørkflåten har vi noen mil kjørt gjennom områder som Dagali, Uvdal og Skurdal.  Det har vært en utrolig artig time må jeg si.  Det har vært opp og ned hele tiden, med bra veidekke og fine svinger.  Når jeg sier ”opp og ned” er det ikke å forstå som kupert terreng;  Nei, her har det gått opp og ned i 6-7 % stigninger og ditto nedfarter, så nok en grunn til å karakterisere ruten som ”Ruten med de mange fjelloverganger”.

Først klatret vi opp til Kikut og etter noen få kilometer på fjellet gikk det like raskt ned igjen og like bratt var det.  Ned til Skurdal, og etter et kort stykke opp igjen, samme type stigning til Dagali som er et lengre og større fjell, men så var det ned igjen til tettstedet.  Her var det forøvrig et lite marked denne dagen, og jeg benyttet sjansen til å strekke på muskler og hvile litt mens jeg så litt på alle antikvitetene og andre gamle og nye saker.  Alltid artig å stikke innom disse bygdemarkedene, der kan du komme over mange interessante objekter.  Kanskje ikke så lett å få med seg på sykkelen, men det finnes alltid en løsning dersom man er tilstrekkelig motivert for noe.

Den siste fjellstrekningen over Uvdal var ikke helt som de forrige.  Det var bratt opp, men det var på en måte noe villere fordi det omtrent ikke fantes trær og busker som på de tidligere.  Det var også en noe lengre fjellovergang, men vi kom da over her også.  På tampen av fjellovergangen, før selve nedstigningen igjen har vi et kjempeutsyn over Numedalen og som må oppleves.  Det er vakkert når du får et slikt panorama.

Vi kjører ned fra fjellet, fortsatt langs Rv40 i retning av Kongsberg faktisk.  Vi har ikke tenkt oss så langt, men tar retning av Imingfjellet.  Selve skiltingen finner du på et lite sted som heter Bjørkflåten, og her er det viktig å være obs på at den er i retning av Rv364 – Austbygdi, og veien over Imingfjellet har i seg selv ikke noe eget riksveinummer. 

Stigningen mot Imingfjell er kjempeflott der den slynger seg oppover med en 7-8 % stigning og med gårdstun oppover langs hele veien, og med kjempeutsikt nedover Numedalen.  Du skal relativt høyt opp, selve Imingfjell ligger på ca 1300 meter over havet så det tar sin tid å kjøre opp, men hva gjør vel det når det er så vakkert som det er her.

Selve Imingfjellet må være en av Sør-Norges mest golde og samtidig vakre fjelloverganger.  Her er det ikke mye vegetasjon og ditto mer stein.  Veien har godt dekke der den slynger seg langs vannene på det relativt flate platået.  Og med et flatt fjellplatå og lite vegetasjon, betyr det også god oversikt både over dyr og møtende trafikk.  Og mens man legger seg godt ned i de mange slake svinger og nyter tilværelsen som motorsyklist slår det meg at dette må være en av de best bevarte hemmeligheter vi har, i hvert fall når det gjelder fjelloverganger.  Den er absolutt verd et besøk…

Fra Imingfjell kjører vi ned i retning av Austbygdi, men før vi kommer dit passerer vi gjennom Tessungdalen.  Tessungdalen er en utrolig frodig dal som slynger seg nedover, og som burde vært utstyrt med konstant regnvær…  Det finnes ikke – tror jeg – et område som er mer trolsk i regnvær enn Tessungdalen der du kjører nede i denne dype dalen med de frodige trærne som henger utover veien så det blir ordentlig mørkt og da med regnvær i tillegg, ja det er trolig det eneste sted på jord jeg ønsker meg regnvær når jeg kjører sykkel.  Regnvær var det ikke i dag, snarere tvert imot får jeg si.  Det var kjempefint vær så dalen har ikke samme effekten, men vi får glede oss med de som bor her – at de også får nyte godt av solen innimellom…

Fra Tessungdalen fortsetter vi langs Rv364 og kommer til Austbygdi der vi tar til høyre i retning av Rjukan.  Her kjører vi langs Tinnsjøen med blant annet god utsikt til Gaustatoppen i det fjerne, og langs en relativt artig veistrekning inn mot Rjukan sentrum.  Et sted jeg må innrømme gir meg litt klaustrofobi der det ligger dypt nede mellom fjellene og med begrenset soltilgang.  Jeg lider normalt ikke av klaustrofobi, men akkurat her er det noe som skjer, så her kommer vi oss bare av gårde i retning av Rauland.  Det skal imidlertid legges til at har man først kommet til Rjukan bør man legge inn en pause eller to og besøke både Krossobanen som er Europas eneste tretau-bane og selvfølgelig Vemork-anleggene.  Og vil man helst bare kjøre, og ikke synes man har tid er det kun snakk om prioritering.  Et eller annet sted må vi motorsyklister ha våre pauser uansett.

Etter besøkene på henholdsvis Vemork og Krossobanen fortsetter vi langs Rv37 i retning av Rauland.  Rauland er nok en mektig fjellovergang denne dagen og ligger på sørsiden av Hardangervidda.  Ser man rett nordover der man kjører langs Møsvatn har man utsikt direkte inn på vidda.  Man kan også ta båt inn til Mogen fjellstue som ligger inne på Hardangervidda.  Båten går fra Raulandsfjellet og er relativt godt merket dersom du ønsker det.  Det er stille på Rauland denne dagen, på tross av vakkert vær.  Årsaken ligger vel trolig i at ikke er det moltesesong, ikke er det jaktsesong ei heller skisesong.  Snarere badesesong og da reiser man sjelden til Rauland.  Vakkert er det imidlertid uansett.

Fra Rauland forsetter vi langs veien mot Øyfjell som også tar oss videre til Høydalsmo.  Veien over Øyfjell er smal og svært svingete.  Jeg vil heller ikke påstå at veidekket er mye å skryte av, men det er en artig tur som jeg likevel anbefaler at du tar isteden for den ordinære veien mot Åmot og videre derfra til Høydalsmo.  En liten attraksjon over Øyfjell er oppdrett av lama som blir drevet her.  Ingen stor bestand, men det er uansett ikke ofte man ser det her til lands så det kan jo være artig å få med seg før man fortsetter den svingete veien ned til E134 i Høydalsmo.  Rett etter at man har passert lamaene kommer man til et veikryss der du kan ta til venstre mot Nutheim (og derfra direkte til Notodden, Kongsberg osv) eller til høyre og Høydalsmo.  Vi tar til selvfølgelig til høyre og de neste 10-15 minuttene er virkelig ”hompetitten-hompetutten-hompetitten-teia”, men du overlever nok det også.  Høydalsmo er også knutepunkt for Rute 3 – «Suleskaret» og Rute 4 – «Haukelifjell», så også her er det mange valgmuligheter.

Vel nede i Høydalsmo tar vi til venstre langs E134 i retning av Seljord.  Så langt skal imidlertid ikke vi i og med at vi skal til høyre mot Vrådal fra Brunkeberg.  På veien mot Brunkeberg passerer vi også Morgedal – skisportens vugge.  Her er både mulighet for å gå på skimuséet og få seg en matbit om det skulle være ønskelig.  Det kan jo være greit å få strekt på beina, i hvert fall kjennes det slik ut for meg.  Her trengs en strekk av både ben, armer og ikke minst setemuskler…

Etter noen minutter langs en typisk dårlig norsk europavei kommer vi til Brunkeberg.  Her har vi Seljord med ”ormen i Seljordsvatnet” rett frem og vi har Kviteseid nede til høyre.  Vi tar av langs Rv41 mot høyre og som skal ta oss mot henholdsvis Vrådal og Åmli etter hvert.

Vi kjører ned mot Kviteseid og i retning av Vrådalskleivane og Vrådal.  Veien er av typisk riksveistandard, svingete men med godt dekke.  Jeg koser meg med andre ord.  Det er ikke så mye å berette fra strekningen, men vi passerer gjennom typiske jordbruksområder før vi endelig tar til venstre i Vrådal i retning av Drangedal langs Rv41.  Heller ikke her så veldig mye å ta bilde av, liksom ikke noe spektakulært å feste på filmen (eller rettere sagt minnekortet i digitalkameraet) og heller ikke så mye å berette om annet enn at fra å ha kjørt langs typiske jordbruksområder kjører vi nå midt i skogen!  Ja, mer midt i skogen tror jeg det skal noe til å komme med min sykkel…

Etter en typisk ferd på en ”skogsvei” – med passe bredde og asfaltert dekke – kommer vi til Steane.  Her tas det til venstre langs Rv38 mot Drangedal og videre til Straume for deretter å følge veien videre mot Helle og Kragerø.  Hele veien langs Rv38 er omgitt med ganske mye skog – og ikke så mye annet, men artig å kjøre sykkel på er det uansett.  Ja, kanskje med et lite forbehold;  Etter såpass mange mil på baken som i dag, er nok ikke det siste stykke det som kanskje er mest motiverende på slutten av en lang dag, men med litt aktiv kjøring – og det er fullt mulig her – blir en ellers kjedelig tur faktisk ganske artig.

Idet jeg passerer under E18, fortsatt langs Rv38 går det opp for meg at jeg nærmer meg slutten på touren.

Sakte, men sikkert endrer landskapet karakter.  Fra skog og myrlendte områder med små og mellomstore innsjøer til det som oftest betegnes som kystlandskap, der svabergene tar over.

Plutselig og uten forvarsel fremstår Kragerøskjærgården foran meg og jeg stopper sykkelen et øyeblikk for å nyte synet samtidig som det er litt trist – touren er over.

Kragerø viser seg fra sin beste side, og jeg bestemmer meg for å overnatte – det åpner for en halvliter på brygga;  Det fortjener jeg!  Og i morgen tar jeg fatt på Rute 2 – «Sørlandskysten», jeg gleder meg allerede.

Vil du holde deg oppdatert om våre reiser?

Legg inn din e-mail adresse nedenfor så vil du alltid ha minimum 48 timers forsprang på alle andre

– Uansett medium!