Selv på Nordhavn er det stille denne påsken. For de av dere som ikke vet hvor Nordhavn ligger så er nok det mest kjente stedet i nærheten der Oslo-båten legger til kai. Jeg sitter på min balkong og ser Oslo-båtene både kommer og går rett utenfor havna her, men altså ikke nå. Nå ligger de godt ankret opp ved siden av hverandre og bærer bud om at noe ikke er riktig. Selv danskene synes det å se begge Oslo-båtene ligge ved siden av hverandre og heller ikke høre det norske språk (jeg teller visst ikke) florere rundt ankomst og avreise-tidspunktene er merkelig og unaturlig. De er liksom vant til å se fulle nordmenn komme i land – klare for å nyte Dronningens by på alle måter.
Litt påske måtte jeg jo ha i leiligheten, så noen påskekaker ble innkjøpt og en liten påskekurv fikk jeg av min oppdragsgiver som (innerst inne) syntes det var litt synd at jeg var kommet i dette uføret fordi jeg hjalp de.
Det var mange fine dager i påsken og jeg bestemte meg for å sjekke ut byen litt for å se om det var så stille som alle fortalte om og som nabolaget indikerte.
Jeg gikk gjennom den nye Nordhavn Metro-stasjonen hvor det normalt myldrer av folk. Det var stille – nesten dødsens stille – og det kl 12:30 på dagen. Helt skummelt og merkelig – akkurat som hentet ut av en av apokalypse-filmene. Jeg stanset opp, lyttet, kikket meg rundt og lyttet igjen. Jeg hørte stillheten!
Bedre var det ikke på Østerbro heller – et av byens bedre boligstrøk (sammenlign med Majorstua i Oslo). Et og annet menneske, en og annen sykkel og en sjelden bil kjører forbi og det var det. Stillheten er kort og godt øredøvende.
Når stillheten oppleves på et sted eller en tid hvor man ikke forventer det så er stillheten faktisk ganske så øredøvende!
Selv pinseliljene får stå i fred i disse dager.
Jeg tar en liten runde inn mot «søene» mot Vesterbro, men det er den samme stillheten og en by i stillhet er unormalt og faktisk ikke så attraktivt, så jeg legger inn årene og går hjem. Tenker meg om og går ut igjen. Jeg vil se nærmere på det virkelige Nordhavn.
Nordhavn er for oss Nordmenn lite kjent som begrep – som sagt helt til jeg sier det er der norskebåten ankommer. Nordhavn for Københavneren er derimot noe mye mer og i en spennende utvikling. I stedet for å forsøke meg på dansk historieskriving hentet jeg følgende sitat fra Wikipedia.dk:
«Nordhavnen eller Københavns Nordhavn er et havneanlæg ved Øresunds kyst, der blev anlagt i slutningen af 1800-tallet ved opfyldning i Svanemøllebugten nord for Københavns Frihavn. I dag danner området, der i alt er over 2 km² stort, rammen om størstedelen af Københavns Havns traditionelle aktivitet. I Nordhavnen findes færgelejer, containerterminal og fisketorv, ligesom der er mange lagre og industrielle virksomheder. Nordhavnen rummer desuden Danmarks største lystbådehavn. Størsteparten af arealerne ejes af By & Havn, der har påbegyndt en gradvis udvikling af området hen over de næste 40 år. I første omgang udbygges Århusgadekvarteret med en blanding af boliger og erhverv, som kommer til at rumme 7000 arbejdspladser og boliger til 2000 personer. Senere udbygges arealerne længere ude. Et større landindvindingsprojekt vil udvide bydelen med 100 ha, der blandt andet skal fungere som ny containerterminal og ny terminal til krydstogtskibe (cruiseskip).»
Jeg går fra leiligheten og følger kaianlegget utover langs småbåthavnen og kontoret der jeg sitter med god og vakker utsikt, og videre ut mot noe som er blitt en smule kjent; De har bygget om en gammel (les: eldgammel) trekran (Harbour House) til en liten hytte som man kan leie for overnatting. Ingenting for min høydeskrekk, men de skal ha for originalitet.
Dette er et område med enormt mange forskjellige virksomheter og snart må jeg svinge av og litt «inn i landet» og kommer til en liten severdighet i seg selv; Et 3D printet hus – faktisk det første i sitt slag i Europa. Jeg leser om mye merkelig som skjer her i verden, men denne hadde jeg faktisk aldri hørt om. Spesielt og kreativt var det, men fint var det absolutt ikke. Finishen var helt forferdelig for å si det mildt, men det er ny teknologi og plutselig har de løst også den delen.
Jeg snirkler meg langs veiene som til daglig blir brukt av store lastebiler i forbindelse med utbyggingen. Som kjent er Danmark stort sett etablert på sand og sand er det også når man bygger – så det er vel riktig å si at det stort sett var sand over alt.
Jeg var spent på fisketorvet, men det ble en skuffelse. Det var ikke åpent for annet enn fiskehandlere så der ble København en attraksjon fattigere og jeg fikk ikke kjøpt meg fisk til dagens middag.
Jeg er nå kommet helt ut til tuppen av Nordhavn og ser over til Sverige – synes nesten jeg ser virusene hopper rundt der over på andre siden – utrolig nærme når man kommer helt ut på kanten her mot Øresund.
Jeg tar sjansen og går inn på en sti langs kysten og håper det er en slags kyststi som vi har hjemme og det var det virkelig også. Det viste seg at mange sykler hit ut for så å gå en runde langs noen småvann og over noen gressjorder og klitter. Deilig var det faktisk å kjenne gressmatta under fotsålen igjen.
Like begeistret var jeg ikke når jeg måtte passere en stor svane som lå på reiret bare 3-4 meter fra stien. Det var nok ikke første gangen de så et menneske og det var heller ikke første gangen jeg møtte en svane – – – I Stockholm ble jeg fysisk jagd 100 meter bortover gressplenen med en illsint svane etter meg og jeg er blitt fortalt at et svanebitt er ikke å spøke med. Denne danske svanen var derimot som dansker flest, avslappet og rolig!
Jeg hadde nå snudd 180 grader rundt og var på vei hjem igjen. Jeg passerte UNICEF-bygningen som ligger der godt bevoktet og kom etterhvert til cruiseskip-kaia. En helt splitter ny kai som akkurat er tatt i bruk etter at de i mange år har lagt til ved Langelinje.
Her hadde jeg tatt feil og den overgangen jeg trodde fantes – den fantes definitivt ikke så da var det å gå tilbake, men ikke mer enn et par kilometer.
Nordhavn Rundt en deilig påskedag under Corona-perioden var nok en opplevelse man forhåpentligvis ikke får igjen og da er det godt at «been there – done that»!
