Smak på stedsnavnet. Området ligger mellom Oxford og Bath i Midt-England. Det skulle etter sigende være et naturskjønt, sivilisert område preget av gamle landsbyer der tiden står stille. Faktisk helt tilbake til 1400-tallet.
Har du hørt om det tidligere? Det hadde ikke Grethe og jeg, så takk til Terje og Monika som introduserte oss for regionen gjennom å spørre om vi ville være med.
Og selvsagt ville vi være med – ville ikke la den muligheten gå fra oss.
Og, nå får også du være med på en smakebit…
Vi bestemte oss for å fly Norwegian til London, ta toget fra flyplassen og inn til sentrum. Videre fra Paddington Jernbanestasjon og til Worcestershire og taxi til hotellet The Broadway Hotel i landsbyen Broadway – i sentrum av Cotswolds.
Litt kronglete kanskje, men fordelen var at vi slapp å kjøre i England. Sikkert ikke så stort problem på landsbygda, men i London på feil side av veien var ingen av oss spesielt opplagt til. Så altså, tog og taxi og vi kunne nyte turen isteden.
Flytur og togtur gikk som turer flest, mye prat og hyggelige minner – venner imellom. Jeg tenkte kanskje at togreisen fra Paddington til Worcestershire, gjennom områder som Reading, Oxford og Swindon – men det var først de siste minuttene som var verd å følge med på og da måtte vi forberede oss på avstigning.
Hotellet stod definitivt til forventning og forhåpning. En utrolig pittoresk bygning som gjør at man virkelig gleder seg til noen dager her.
Vi formelig «kastet» vesker og kofferter inn på rommet, skiftet og var klar til å rekognosere nærområdet samt få oss noe å spise. Det var vi i hvert fall klar for. Fly- og togmat er ikke all verdens…
Maten i Cotswolds var som maten i England stort sett er – det er ikke min favoritt, men det er vel ikke gourmet-opplevelsen som gjør at man besøker området. Det er mest for øyet og sjelen.
Det ble en tidlig kveld etter en lang reisedag, men også en tidlig engelsk frokost. Vi hadde bestemt oss for en spasertur langs stier og småveier til Broadway Tower.
Vi hadde valgt å gå og det var kanskje det jeg husker best fra hele turen. Vi gikk langs og over endeløse duvende gressbelagte jorder, opp og ned, til høyre, til venstre, over et gjerde og under et gjerde for så å finne ut at «hvor er vi nå?» – og blikkene fra stedets sauer «hva gjør dere her?»
Så etter noen timer (faktisk) var vi fremme, en smule svett i panna og glad for å være i landet hvor det finnes en øl å få kjøpt på hvert eneste hjørne. Så også i tårnet – og den var både kald og god.
På hjemveien kom det et skikkelig regnvær så det var om å gjøre å komme seg fort til hotellet samtidig som det å beskytte kamerautstyr ble en utfordring. Hjem kom vi og kamerautstyret overlevde – i beste velgående.
Ny dag – nye muligheter. Klærne er tørket og en god middag med godt drikke kvelden før og en god natts søvn og vi er klare for Chipping Campden. Også dette et virkelig sjarmerende sted – en liten oase av fantastisk nydelig bebyggelse med historisk sjel.
Og selvfølgelig skulle vi på pub og ha mat… (markedet var ikke så viktig for meg)
Chipping Campden kan egentlig ikke beskrives med ord – det blir i hvert fall ikke rettferdig. Det er et av de stedene som må oppleves og suges inn for å få en opplevelse av stedet – og for å forstå hvorfor man egentlig burde besøkt Cotswolds tidligere i sin reisende karriere.
Stedet tok på mange måter litt pusten av meg samtidig som det sørget for den største roen du kan tenke deg. En merkelig kombinasjon.
Vi nøt dagene i CC og gikk gate opp og gate ned i begge retninger og med litt mat og drikke med passende mellomrom så gikk dagen her.
Det er nå lørdag og det er tydelig at det er tidlig sommer/sen vår og at denne delen av England ikke er «varmere enn det må være». Både langbukse og skinnjakken kom godt med når vi var ute og gikk.
Et annet tegn på våren var den spesielle grønnfargen på trærne. Den friske grønnfargen som man kun opplever på våren, også her hjemme på berget – den var et tydelig og vakkert element i de fleste bilder utendørs.
Og, med de ordene var vi på vei til Sudeley Castle.
I en typisk engelsk taxi.
Ikke fordi vi er så fine på det, men offentlig kommunikasjon var ikke spesielt tilpasset oss turister – så vi turister måtte heller tilpasse oss de muligheter som faktisk var å oppdrive. Det ble taxi (ikke så dyrt der uansett).
Sudeley Castle er et staselig gods fra 1400-tallet med typiske engelske formelle hager, fargerike påfugler samt ganske mye kunst.
Vi brukte dagen til bare å nyte alt som her var – og ikke minst påfuglene som vi kom så tett innpå og med ditto fine bilder. Det var en opplevelse fra ende til annen.
Det står ingenting noe sted om ugler på Sudeley Castle, men vi fant en. Kanskje en slotts-ugle (hvis det finnes). Jeg er definitivt ingen ornitolog, men tror dette var en ugle-unge som ventet på å bli matet – der den satt på belegningssteinen.
I det vi hadde snudd nesa på vei hjemover igjen kom vi over en noe spesiell variant av noe av det mest engelske du kan tenke deg. En utgave av engelsk Mini Cooper som jeg faktisk ikke har sett her hjemme, eller noe annet sted for den saks skyld.
Egentlig en god avslutning på Cotswolds-turen vår.
Dagen etter gikk det hver til sitt. Noen til Norge og noen til Danmark.
Undrer meg på om det finnes flere andre overraskelser i England?