Innledningsvis sa jeg at Setesdalen er en av de vakreste hoveddalførene i Norge. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør at jeg og mange med meg får den følelsen, men kanskje det har med det faktum å gjøre at dalen ikke er så ”turistifisert” – den har beholdt mye av det opprinnelige. Ingen autostrada å finne her, nei. Naturmessig deler Setesdalen Sør-Norge i 2 mellom vest og øst, og der vest-fjellene er brattere og spissere enn øst-fjellene som er slakere og noe mer avrundet akkurat som vestlandet skiller seg fra Østlandet. Gamle originale gårder man ikke skulle tro noen kunne bo på finnes også dersom man kjører noen småstikkere utenfor selve Rv9, og for ikke å glemme selve Byglandsfjorden som danner et vakkert midtpunkt for selve dalen. Min personlige refleksjon er likevel at man kunne gjort mye mer ut av fjorden og likevel beholdt særpreget, men det er en annen historie. Det skal heller ikke legges under en stol at jeg har vært mye i dalføre og har familie her – så kanskje er jeg ikke fullt så objektiv.
Langs veien i Setesdalen vil du finne mange sølvsmedutsalg, også det litt av spesialitetene for området. Sin sølvsmedstradisjon har Setesdalen vært kjent for i mange år, og da spesielt bunadsølv. Stikk innom en av de, det er mye fint og du kan faktisk gjøre en god handel. ”Sylvsmed” finner du på små og store skilt oppover hele dalen, så det er bare å ta for seg.
Stamveien oppover Setesdalen er fin for motorsykkel også lenger oppover dalen. Standarden er relativt jevn selv om det er områder som både er under utbedring og som burde vært utbedret.
Har du tatt med deg en sammenleggbar stang på turen ville jeg absolutt prøvd i Byglandsfjorden. Det er mengder av ørret, og jeg kan nesten garantere deg fangst. De er ikke store, men mellom 150 og 400 gram – noen få på flere kilo tas også, men det er mer sjelden. Er du i tillegg av de som har med deg en liten primus og en stekepanne, anbefaler jeg ¼ liter seterrømme og før du vet ordet av det så har du sprøstekt små-ørret. Det er rene gourmet-måltidet! En liten kuriositet er at Byglandsfjorden i tillegg til ørret også har en liten stamme med en lakseart som heter Bleke og som kun finnes her og i Canada – du leste riktig: Canada. Hvordan, spør ikke meg, men slik er det.
Da har jeg kommet til et lite sted som heter Nomeland og som i og for seg ikke er noe mer enn et par hus, men det er ikke poenget. Her kommer veien ned fra Suleskar og som er ”Rute 3 – Suleskaret”. Med andre ord kan du istedenfor å kjøre hele veien opp Setesdalen ta til venstre og fortsette over Suleskar i retning Byrkjedal og Stavanger. Det er mange muligheter, og færre blir det ikke av at vi rett nord for Valle har et annet knutepunkt, nemlig fortsatt ”Rute 3 – Suleskaret” som herfra fortsetter langs Rv45 over til Dalen. Mulighetene er mange, valget er ditt.
Vi fortsetter imidlertid oppover Rv9 mens maven begynner å gi lyd fra seg. Det er fóringstid og det passer bra for rett nord for Valle (før avstikkeren mot Dalen) ligger det jeg tror er Norges fineste rasteplass. Her er det alltid fullt av folk, både veifarende og fastboende som nyter naturen og det fine anlegget som er bygget opp. All honnør til veimyndighetene som her virkelig har fått frem en perle til glede for både motorsyklister og andre.
Når det gjelder spisesteder oppover langs dalen må jeg bare beklage og skuffe. Jeg har til dags dato ennå ikke opplevd virkelig god mat som det er verd å nevne. Det finnes et antall kafeteriaer med biffsnadder, hamburger, løvstek etc. men det anser jeg for et dårlig tilbud i Norges fineste dalføre! Skjerp dere, Setesdøler. Jeg valgte derfor heller å kjøre innom det lokale bakeri i Evje og kjøpe den lokale avart av skolebrød – nemlig ”purker” og som ble fortært på rasteplassen.
Sammenlignet med mange andre steder jeg har kjørt, er det ikke direkte imponerende den måten egenarten er fremhevet for veifarende og turister i sin alminnelighet. Snakket med noen tyskere på rasteplassen og de var veldig glad i Setesdalen, men hadde opplevd det samme jeg beskriver. Det er synd, først og fremst for setesdølene og Setesdalen, men også synd for oss som går glipp av mye fordi det blir for vanskelig tilgjengelig.
Forbi Bykle er det tydelig at vi nærmer oss høyfjellsnaturen. Naturen rundt meg endrer seg såpass mye etter hvert med fjellbjørk og mindre eller ingen gran og furu, så det er ingen tvil om at vi er på rett vei mot høyfjellet. Den friske og deilige fjellufta kan nytes i dype åndedrag.
Og ettersom vi nærmer oss Hovden, kjenner jeg faktisk lukten av høyfjellet. Det kjennes nydelig og selv om det regner så det spruter misunner jeg ikke bilistene – tenk bare hva de går glipp av. Apropos regn – det plasker rundt meg, men jeg er like tørr! Kan ikke si annet enn at kjøredressen fra Rukka imponerer meg storlig.
Da kjører jeg langs Hjartevatnet og ser Hovden og den kjente hyttebyen rett der fremme. Hovden har også en fjellheis som går på sommeren hvis man ønsker en tur innover. Et interessant alternativ er faktisk også å leie sykkel – tråsykkel. En annen ting å merke seg er at Hovden også har et badeland, og for de som enten har med seg barn på touren eller har valgt å overnatte i telt og sovepose er et par timer i Hovden badeland ikke å forakte.
Når vi nå forlater Hovden, står ca 3 mil med høyfjellsnatur foran oss – nydelig panoramanatur. Det er bare å glede seg. Ble litt overrasket når jeg kom opp fordi jeg trodde egentlig det var for tidlig for multene (tidlig i August), men her går folk med rumpa i været ute på myrene og plukker høyfjellets gull. Kanskje det hadde vært noe…
Plutselig og uten forvarsel kommer jeg rundt en sving og rundt ”den svingen” var det nummeret før det ble lammestek på meg og gudene vet hva det hadde blitt av meg der jeg cruiset i 80+ km/t. Sauer er uberegnelige dyr, og denne kom bare rett ut i veien foran meg – man skal jammen være obs i disse traktene. Faktisk fantes det også geiter langs veien – fin avveksling fra alle sauene. Hyggelig, for det skal ikke underslås at geiter virker som langt mer sosiale dyr – de kommer bort til en og spiser og stanger litt. Faktisk et ganske artig innslag.
Etter ca 20 minutter kommer jeg inn i Vinje kommune i Telemark og starter nedstigningen mot Haukeli og dermed også slutten på ”Rute 5 – Setesdalen”. Veien ned fra fjellet er ikke spesielt spektakulær selv om det er 12 % helning, det er fine slake svinger og en jevn nedstigning. Samtidig går høyfjellets villskap over i mer skog og mark, med andre ord en naturlig avslutning for denne turen. Og har du først kommet til Haukeli vil jeg absolutt anbefale å ta ”Rute 4 – Haukelifjellet” også.
God tur videre!