Normalt har jeg mellom 2 og 4 flyvninger med Widerøe, med den mest brukte flytypen deres – Dash-8. Vi hadde lagt oss inn på et hotell på Gardermoen i påvente av tidlig oppmøte på flyplassen fordi vi skulle til Karpathos denne gangen. Hva har så dette med Widerøe å gjøre? Ikke noe annet enn at det var en WF-flight og jeg forstod at vi skulle ut og fly med det siste flytypen til selskapet, nemlig deres jetfly.
Bare det er jo en opplevelse i seg selv for en person som i flere år har vært Pandion i SAS og nå har livsvarig GULL-kort i samme selskap. Jeg var spent på flyet og det skuffet ikke. Noe mer enn det er det forså vidt heller ikke å si om det. Det var som et fly skal være…
Karpathos, den nest største øya beliggende i den sør-østre delen av Egeerhavet. Øya er ikke stor, men det er 10 landsbyer der og det bor i overkant av 6.000 innbyggere der – langt de fleste i «hovedstaden» som også har navnet Karpathos.
Hvorfor Karpathos?
Vet ikke egentlig, men vi var på jakt etter en gresk øy hvor vi kunne slappe av og slappe av – og kanskje se oss litt rundt dersom det var mulighet for det.
Karpathos innfridde!
Flyturen gikk helt greit og vi landet på en av de mindre flyplasser jeg har vært på og ble kort og godt slått i bakken av varmen. Vi visste det skulle være varmt der – YR er jo ikke så vanskelig å finne frem på lenger, men du verden så varmt det var. Det skulle vise seg å styre store deler av ferien også – på en god måte, spesielt i ettertid.
Vi skulle tatt buss, men hadde funnet ut at vi ville besøke den kjente fjell-landsbyen Olympos og for å komme dit uten flere timer i buss, måtte vi leie bil uansett så da leide vi bil for hele uken. Også det en fornuftig avgjørelse, synes vi selv både da og senere.
Vakkert er det vanskelig å si at det var fordi det var veldig tørt der og nesten litt avsvidd såpass tidlig i sesongen (månedsskiftet Juni/Juli). Og kombinasjonen fjellknauser og tørre brune vekster er ikke nødvendigvis en fryd for øyet.
Dette ble imidlertid mye bedre da vi ankom Karpathos by som viste seg å være en koselig by satt opp rundt en bukt. Ytterst ut mot bukten ligger fiskebåter, brygger og gangveier. Like på innsiden restauranter på rekke og rad og i 3. linje lå butikkene. Det er litt merkelig det der, stort sett samme mønsteret over alt.
Nok om det foreløpig, etter litt om og men fant vi leilighetshotellet vårt. Et koselig familiedrevet leilighetshotell med verdens mest hyggelige vertinne som også kunne snakke godt engelsk. Gresk er ikke det vi kan mest av… Rommet delt ut – med stor terrasse, kjøkken, bad og alt hva vi behøvde i en A/C-styrt leilighet. Det var bare å ta seg en dusj og slenge seg nedpå litt. Varmen tok på, men jeg visste hva som stod på trappene. Vi skulle fylle opp bilen på nærmeste supermarked og bære det opp noen bratte trapper til leiligheten – så det var absolutt noe å glede seg til (det var først på slutten av oppholdet vi fant ut at vi kunne parkere på oversiden av leiligheten).
Supermarkedet var faktisk en positiv overraskelse. Ikke prisene fordi de visste vi var lave, men utvalget og kvaliteten. Veldig bra og det var bare for oss å meske oss i godsaker. Og det gjorde vi også og glemte selvsagt at det skulle bæres opp til leiligheten. Ny dusj og nå var jeg i hvert fall slutt for dagen, om ikke jeg hadde vært det tidligere.
Ikke så overraskende så starter neste dag på samme måte som den forrige ble avsluttet – i strålende sol og nærmest vindstille. Vi kunne med andre ord se frem til nok en dag i lun atmosfære – i dette tilfelle ble det kalt hetebølge i Hellas. I og med vi har en leilighet i Marbella er ikke det et ukjent begrep og vi vet å ta våre forhåndsregler.
Det er uansett på tide å gjøre seg litt kjent med Karpathos by!
Hva er vel da mer naturlig enn å gå fra leiligheten og ned til promenaden langs vannet inne i bukta – selve hjertet i Karpathos.
Karpathos ligner egentlig på en fiskerlandsby (og er det sikkert også fra gammelt av – uten at jeg har sjekket) på måten den er bygget opp på med fokus rundt havnen. En havn hvor det er koselig å gå – kanskje først og fremst fordi promenaden ikke er «jålete» på noen måte, men en naturlig gangvei langs vannet på den ene siden og restauranter/barer på den andre siden. Alle roper og vil ha deg inn for å spise – som ikke er et ukjent fenomen.
Karpathos er ikke et gourmetsted hvis det er det man er på jakt etter. Vi fant noen få gode familierestauranter, men vi var også uheldig på et par hvor maten var slik som det går 20 av på sneset. Turistmat – hverken mer eller mindre og det er så trist når man tenker på hva det greske kjøkkenet faktisk kan levere.
Karpathos er heller ingen shoppingby eller shoppingøy. Det var de vanlige souvenirbutikker, noen matbutikker og noen butikker med alt mulig som sannsynligvis først og fremst var tiltenkt de fastboende. Det var det.
Og da har jeg vel skrevet det som er å skrive av nøytrale til negative omtaler. Utover dette så leverte Karpathos på alle måter. Ikke minst på det som var viktig for oss i og med det var første ferieuken – nemlig å få ned pulsen og «lære» oss (les: meg) å slappe av. Det gjorde jeg mer enn jeg har gjort på mange år. Selve atmosfæren og varmen tok hånd om det, så vi fikk begge lest ut flere bøker som vi hadde tatt med oss i håp om å finne tid til det – og gjett om vi gjorde.
Det er tredje dagen og vi bestemmer oss for det er på tide å besøke Olympos, Karpathos store turistattraksjon. Det går guidede bussturer dit, men vi trives bedre med å reise med egen bil og være uavhengig og nysgjerrig.
Fjellandsbyen Olympos (Όλυμπος) ble først bosatt en gang på 700-tallet og er en av de største severdighetene på Karpathos på grunn av sin dramatiske beliggenhet og beboernes folkedrakter. Olymbos ble bosatt på nytt i 1420 av innbyggere fra Saria og fra den antikke Vrykous, «den tapte byen på Karpathos»,som flyktet opp fjellene for å unngå overfall fra pirater og sarasenere. Der, isolert fra omverdenen, ble ikke bare den gammelmodige doriske dialekten bevart, men også kunst, kultur og skikker. Det relativt store stedet ligger ved kysten, beskyttet mot innsyn av et stort berg. På berghammeren over byen ligger en rad med kverner, og bak stuper fjellet rett ned i havet (Wikipedia)
Som sagt så gjort – vi kjørte av sted dit kartet viste oss. Som vanlig hadde jeg valgt en vei som ikke var helt Europavei – noe som gav mange svinger, smal og humpete vei og ikke minst veldig høyt enkelte steder. Jeg får snart ikke lov til å kjøre mer – i hvert fall ikke velge reiserute…
Olympos var en nydelig liten hvit landsby (ja, den lignet litt på en av de hvite landsbyene i Andalucia) som tronet høyt oppe i fjellsiden. Vi ankom med bil, fant en grei parkeringsplass (det var visst det de kalte det) og fulgte den ene veien som fantes.
Her var målet å geleide oss turister gjennom byen og forbi hver eneste lille butikk og bar/restaurant i hele landsbyen. Skulle tro de hadde lært av Kiwi. Det var altså bare en måte å komme inn og komme ut, men det var til gjengjeld en veldig koselig gate å rusle i – så ikke noe galt med det.
Lengst inn i landsbyen kom vi til «høydepunktet» i dobbelt forstand. Det høyeste punktet og en fantastisk utsikt. Et par bilder taler for seg og ikke så mye mer å legge til her.
Vi spiste og koste oss hele dagen her – bare nøt utsikten, freden og fordrageligheten her oppe i fjellene. Litt kjøligere var det også.
Hjem igjen gikk det vesentlig raskere. Da valgte jeg den «vanlige veien» som var både bredere og mer behagelig, men lenger. Hjem kom vi og vi var begge enige om at vi hadde hatt en fin tur…
I Karpathos by lå også en «kjent kirkegård» som vi besøkte. Det er liksom noe helt annet enn våre kirkegårder når man kommer inn på gresk-ortodokse. Jeg vet ikke helt hvorfor den er «kjent», men det kan være fordi den var vakker – for det var den i hele sin tristhet.
De siste dagene koste vi oss i stillhet og fordragelighet på øya. Vi nøt øyas mest kjente aktivum – nemlig evnen til å skape en avslappet atmosfære.
Det fikk vi virkelig gjort før vi vendte nesa hjemover til de resterende 4 uker av ferien – sannsynligvis ikke like varmt og avslappende…
Så Karpathos, «Been there – done that».
Skrevet 3 bøker om motorsykkel turisme i Norge – totalt 90.000 km på norske veier gir et godt grunnlag for både å skrive og å ha sett Norge. 32 år med mellom 2 og 8 flyvninger ukentlig og mangeårig medlem av Pandion i SAS, livsmedlemskap som Gull-medlem og diverse gull-medlemskap i hotellkjeder i Europa gir også godt erfaringsgrunnlag. Likevel er GLEDEN ved å reise det viktigste kriterium for at jeg tror dette kan være leseverdig for alle – både de som reiser fysisk og de som reiser i drømmene.
Til vanlig Executive Consultant innenfor Finansverden, samt Eier og driver av en av Norges største Varehus på nett – varehusetnorge.no.
CONSULTING – ECOMMERCE – PUBLICIST
