Auschwitz og Birkenau

Facebook
Twitter
LinkedIn

Det er tidlig morgen og bilen er pakket. Vi er spente – alle som 1, men gledet oss uendelig mye til en tur vi hadde snakket om over ganske lang tid.

Vi skulle kjøre gjennom Tyskland og østover og inn i Polen. En retning på bilturen vi aldri tidligere hadde tatt. Normalt kjørte vi det raskeste vi kunne ned til Alpene og/eller Pyreneene – sørover.

Men nå altså, Østover.

Målet var i første omgang å besøke Krakow og konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. En tur som først og fremst skulle stå i skrekkens tegn, i historiens tegn og galskapens tegn. Allikevel en reise vi begge hadde hatt lyst til å gjennomføre lenge. Ikke minst fordi når vi var unge var det ikke noe som het å reise med de hvite bussene for å besøke leirene, men også fordi Grethe hadde stor interesse av å lese bøker hvor 2. verdenskrig var hovedtema.

Da blir det nærmest en nødvendighet å ta en slik reise også.

Jeg skal ikke trette dere med en omfattende beskrivelse av reisen gjennom Sverige, Danmark og Tyskland. De kilometerne var som de alltid er (nesten), en transportetappe.

Som dere sikkert har fått med dere så er jeg ganske så glad i fart og i Tyskland hadde jeg kost meg på Autobahn på vanlig måte og tenkte ikke så mye på det når vi nærmet oss Polen, men det skulle jeg nok gjort. Jeg kom i litt(!) stor hastighet inn mot grenseovergangen og før jeg visste ordet av det stod det 10 soldater og politi rundt bilen – alle med maskingevær pekende på oss. Ikke fritt for at et par naive nordmenn fikk seg litt av et sjokk der vi satt og kikket rett inn i geværpipene og hørte på sinte polske ord som strømmet ut i høyt volum. Vi forstod ikke et ord – annet enn at vi satt litt «kinkig i det»; Meg og min forkjærlighet for fart. Det var ikke første gangen den hadde ført oss ut i problemer.

Polsk var vi dårlige på og på tross av etternavnet vårt er heller ikke de tyske språkferdigheter de beste så det ble å forsøke på engelsk – der følte vi oss hjemme, men ikke de polske offiserer.

Etter mye om og men, mange repetisjoner om at slik kjører man ikke i Polen så fikk vi lov til å kjøre videre. Noen bot ble det heldigvis heller ikke – så vi smilte egentlig litt av det hele, men jeg kjørte nok litt roligere videre. Ikke inviterte vei-standarden til å kjøre i 200 heller akkurat.

Veien mot Krakow hvor vi hadde bestilt hotellrom bar stort sett preg av at vi kjørte gjennom skog, skog og atter skog. Dette er også det eneste sted i verden som jeg har vært hvor det hver 500 meter står eller sitter en soppselger langs motorveien. Bilene «suste» forbi i 120+, mens det satt uendelig mange soppselgere langs veien og håpet på å selge en kurv eller to. Hvis vi skulle reist hjem så hadde vi nok stanset fordi vi kunne tydelig se noen fantastisk fine og store steinsopp i tillegg til den ultragule og lett gjennkjennelige kantarellen. Synd og si det, men det var ikke aktuelt med det antall dager vi hadde forran oss på reise, så veien og turen gikk videre mot Krakow. Litt saktere og roligere enn det hadde gjort tidligere – å titte inn i et sort hull som var geværmunningen på maskingeværet skremte meg kort og godt. Jeg var langt på utsiden av komfortsonen min!

Det begynte å bli sent på ettermiddagen, oppholdet på grensen hadde forsinket oss litt og den noe reduserte farten deretter forsinket oss ennå mer. Vet ikke om vi hadde tenkt å stanse i Wroclaw og/eller Katowice uansett, men nå ble byene i hvert fall kjørt forbi i en ganske så grei gjennomsnittsfart. Hele veien fulgte vi A4 østover gjennom Polen og vi endte opp på Radisson Blue hotellet i Krakow. Ganske så slitne og trøtte, men vi følte alle sammen at en tur ut for å strekke beina ville ikke vært feil. Kanskje fant vi et greit sted å spise litt også, men den spaserturen skulle vise seg å bli noe annet enn vi hadde tenkt oss…

Vi var raske med å installere oss på rommet og gikk ut av hotellet i retning av gamlebyen – akkurat som vi var blitt anbefalt av Concierge på hotellet. Vi kunne se på bygninger og «by-murer» at vi var i nærheten av gamlebyen. Mursteinsmurer og Steinmurer og vegger rundt oss på alle kanter og ganske så mørkt. En ting var at det var begynt å bli kveld, men det var neimen ikke mye gatelys der heller.

Ut av intet får jeg en ubehagelig fornemmelse av å være fulgt av flere personer. 3 mannlige personer følger oss på avstand og i forskjellig vinkel i forhold til oss. Vi gikk videre, tok noen svinger, gikk inn på en restaurant for å se om det kunne være et aktuelt spisested men kom oss faderlig fort ut igjen. Det var ikke et sted jeg ville benytte kniv og gaffel, nei. Og jammen er ikke våre «følgesvenner» der fortsatt – nå ennå litt nærmere.

Vi tok en kjapp rådslagning og fant ut at vi skulle gå tilbake til hotellet. Vi vurderte å ringe etter en taxi, men fant ut at det ikke var lange biten så det skulle nok gå bra. Vi valgte allikevel å gå noen mer opplyste gater tilbake.

Vi hadde eskorte hele veien hjem til hotellet – de samme 3 personer. Om de virkelig kom nærmere etter hvert som vi nærmet oss hotellet eller om det bare var mine følelser som sa «at de omtrent pustet meg i nakken» – det vet jeg ikke. Jeg hadde ingen planer om å måle avstanden, men vi kom oss tilbake til hotellet friske og raske og med alle verdisaker intakt.

Concierge fortalte at det høyst sannsynlig ikke var noe å tenke mer på, men at det er mange fattige i Krakow og som til tider kan velge å henge rundt «vestlige» hoteller. Vi bestemte oss for å legge episoden bak oss og avsluttet en lang reisedag med en deilig middag på hotellet før Ole Lukkøye hilste på oss. Vi hadde en innholdsrik dag forran oss i morgen – vi skulle besøke Auschwitz.

Neste dag startet med solskinn og en deilig frokost på hotellet – typisk Radisson Hotellene som fortsatt har noe med seg fra historien med SAS, ikke minst frokosten. Under frokosten snakket vi litt med Concierge igjen og ble enige om å leie bil med privatsjåfør for dagen og la egen bil stå parkert på hotellet. Vår Concierge anbefalte det fordi det kunne være litt vanskelig å finne parkeringsplass så tett på Auschwitz som vi ønsket – var ikke direkte klar for mange kilometer gangavstand før vi ankom «Arbeit macht frei» porten. Jeg har nok en liten følelse av at det vanket et lite beløp på Concierge også for den kjøpte tjenesten, men hva så.

Leiebilen med en hyggelig engelsk-talende sjåfør ankom som avtalt og alt så ut til å fungere akkurat som planlagt. Kjøreturen gikk ganske raskt via Katowice og til Auschwitz som er den mest kjente konsentrasjonsleiren. Det var godt skiltet dit – naturlig nok da det er en stor turistattraksjon i all sin grusomhet, men Concierge hadde veldig rett med hensyn til parkering. Vi fikk kjøre helt til inngangen og gikk ut av bilen der, mens de som kjørte egen bil måtte parkere nesten 2 kilometer unna – og gå til leiren. Jeg var glad jeg brukte noen kroner på denne løsningen.

Vi meldte oss på en gruppe med engelsktalende guide – noe jeg definitivt anbefaler. Det gjorde at vi fikk mye mer ut av turen i anlegget og kunne bedre se og forstå ting i en sammenheng (og i sin grusomhet).

Vi fikk først en introduksjon før vi gikk gjennom den porten som kanskje er mest kjent av alle porter her i verden og inn i en dyster leir av like så dyster bygningsmasse. Det er brune og grå bygninger på alle sider, store og små og det meste er omkranset av piggtråd, kraftig piggtråd.

Jeg kan ikke beskrive innholdet i leiren i detalj med tanke på hva vi så eller opplevde, det var kort og godt for mye og det må oppleves og føles på kroppen. Ord skrevet av en blogger blir fattige, for fattige og nesten malplasserte sammenlignet med den gru og vemmelse jeg og de andre i reisefølget følte der vi ble geleidet gjennom leirens ulike elementer;

En stor glassmonter som viste en historie om en jente og hennes dukke og leker

Et lager med klær og sko bak en glassvegg – det var antagelig så mange klær at de valgte å «kaste alt» inn i dette enorme rommet nettop for å vise mengden av klær som var tatt fra de som ble gasset

 Et annet lager bak en glassvegg som inneholdt enorme mengder med hår fra kvinner som var henrettet gjennom gassing

Stedet (et av de) der de henrettet fanger med skyting. En henrettelsesmetode som må ha blitt sett på som å få vinnerloddet sammenlignet med de andre metodene i leiren. Her var det forøvrig også satt ned blomster og kranser – ganske nye så enten var det av en spesiell årsak eller så ble det byttet blomster hele tiden

Luftegårdene der fangene kunne lufte seg og man så hvor godt vaktholdet var lagt opp. Det var definitivt ikke lett å rømme herfra

Brakkene der fangene oppholdt seg og sov. Lange rekker med tresenger – flere i høyden og noe som lignet en madrass.

Fangehullene nede i de ulike kjellerne – vi kunne nesten føle de grusomheter som hadde foregått her nede i mørket og i stanken. Tykke gitter-dører og ingen vinduer, kun en enkelt pære i taket

Den lange brakka i den ene enden av leiren som innvendig var satt opp med lange «benke-lignende» løsninger langs alle sider og i midten. Så mange og lange benker som mulig – og med hull saget ut med 2 meters avstand. Ca 50 hull på hver benkerad – det var latrina i leiren. Helt forferdelig, men selv om vi idag synes det så forferdelig ut var nok ikke dette i nærheten av de værste fornedrelsene de ble utsatt for her

Gasskamre og den nærmest samlebåndsaktige løsningen som var satt opp over tid for å gjøre gassingen mest mulig effektiv. Grusomt – jeg synes jeg kunne høre skrikene i veggene der gassen kom ut av dusj-hodene i stedet for vannet som de alle ventet på; en lenge etterlengtet dusj i leiren

Forbrenningsovnene – jeg behøver ikke si mer

Beklager å si det, men det er ikke alt jeg «orket» å ta bilder av! Reiseblogg eller ikke…

Vi var stille i leiebilen tilbake til hotellet. Løsningen med leiebil fungerte prikkfritt – den stod utenfor som avtalt og kjørte oss tilbake. Vi var stumme, triste og tankefulle.

Det hele var kort og godt grusomt, men en del av vår historie som jeg mener alle bør ha med seg på et eller annet tidspunkt i livet. Vi kan ikke og må ikke og skal ikke glemme det som skjedde og da må vi plage oss selv til å gjenoppleve med jevne mellomrom.

Det er likevel ingen tvil om at vi nå hadde valget mellom å synke ned i tankene på hotellrommet eller å ta oss en liten gåtur mens det ennå var lyst og sjansen for å gjenoppleve gårsdagen var relativt liten. Vi valgte selvsagt (nesten) det siste.

Som sagt så gjort så gikk vi fra hotellet og i retning av Wistas bredder. En elv som renner gjennom hele Polen helt fra Gdansk ved Østersjøen og inn i Slovakia. Ingen stor elv og veldig lite brukt som transportåre, men bredden var klargjort for hyggelige gå- og sykkelturer. Så vi fulgte den og kom til et slott som viste seg å være stedet som i flere hundre år hadde vært den Kongelige residens – Wawel slottet. Noen fantastiske bygninger – som seg hør og bør, men likefullt vakkert sammensatt. Personlig synes jeg umiddelbart jeg kunne kjenne igjen stilarter som er mest kjent fra St. Petersburg og Moskva, den Øst-Europeiske storhet uttrykt i form av bygninger – enorme bygninger.

Jeg sov ikke den natten – i hvert fall ikke mye. Det på tross av at vi hadde spist en ganske god middag som jeg ikke tror smakte noen av oss så veldig denne kvelden. Vi hadde litt av hvert og tenke på, det vi selvfølgelig hadde sett, men også luktet, hørt og fornemmet der vi hadde gått rundt.

Vi var litt deprimert til sinns når dagen startet – og ikke minst fordi vi visste hva vi hadde planlagt; Et besøk til søster-leiren til Auschwitz, nemlig Birkenau som ikke ligger så langt unna.

Denne gangen valgte vi å ta vår egen bil fordi vi skulle kjøre direkte derfra og videre – vi skulle ikke tilbake til hotellet. Vi hadde på sett og vis fått nok av Krakow etter gårsdagen. Og ja, jeg vet det er umåtelig urettferdig fordi Krakow er kjent for å være både en vakker by og interessant by, men med det som var vårt hovedmål for turen – nemlig Auschwitz og Birkenau, kunne det nesten ikke bli annerledes. Krakow var dømt til å bli knyttet til disse forferdelige opplevelsene.

Neste gang jeg skal til Krakow, for jeg har tenkt å besøke Krakow igjen – da skal Krakows andre severdigheter stå på programmet og ikke de historiske grusomheter. Been-there-done-that.

Men altså, nå stod Birkenau på programmet. En langt mindre besøkt leir og helt annerledes bygget opp. Ikke store grå og sorte murstensbygninger, men laaaange – virkelig lange – trebrakker (lignet mest på Moelven brakker), i en uendelig lang brakke. Og ikke bare en lang brakke, men mange – tett-i-tett lå de for å huse flest mulig. 120.000 fanger var det plass til her i det som ble betegnet som en arbeidsleir og utrydningsleir. Totalt ble ca 1 million henrettet her. Bygget ca 1941 for å skulle være den mest effektive utrydningsleiren man frem til da hadde sett.

Selv om Auschwitz er og var den mest kjente leiren, var det Birkenau som var den mest «uhygglige» av de – hit kom de og ble nesten gasset ihjel umiddelbart. Man antar at ca 6.000 ble henrettet pr dag.

Og selv om de hadde disse lange brakkene i leiren så hadde de ikke behov for så store brakker som antallet skulle tilsi, nettop fordi de færreste var innom en brakke før de ble gasset.

Inne i brakken lignet de mye på sovebrakkene i Auschwitz med lange rekker med benker, fler ei høyden som utgjorde sengene til fangene. De hygieniske forhold var forferdelig og også maten og alt ved denne plassen. Det var ventrommet til døden.

Og for å gjøre en lang historie kort så orket vi ikke å fordype oss ytterligere i Birkenau sine grusomheter, vi hadde egentlig fått mer enn nok dagen før i forbindelse med besøket i Auschwitz.

Vi hadde ikke behovet for mer død og fordervelse

Vi hadde behov for å se noe hyggelig, forsøke å få det hele på avstand og helst gravlegge det hele i Krakow og ikke ta det med videre. Det var imidlertid umulig. Sansene var fyllt opp av uendelige grusomheter og de måtte bearbeides. De måtte bearbeides skikkelig – det forstod jeg, og det har jeg egentlig gjort siden den dag vi reiste derfra. Jeg har heller ikke besøkt Krakow igjen, men tiden nærmer seg – tror jeg.

Fra Krakow kjørte vi så syd-vestover og ut på den polske landsbygda. Det var vakkert og det var innrammet i vakkert sommervær. Alt lå til rette for noen fine opplevelser, men det var stille i bilen. Alle hadde sitt og fordøye og det preget kupeen.

…og heldigvis skulle resten av turen vår by på kjempemange positive opplevelser der vi skulle kjøre via Bratislava, Innsbruck og til noen deilige dager i Alpene på Wiesenhof.  Dette trengte vi alle 4 – voksne som ungdom etter opplevelsene i Auschwitz og Birkenau.

More to explorer

Suleskaret (del 2)

Suleskaret (del 2)

Suleskar – en drøm av en vei for oss som kjører MC. Jeg vil påstå det samme for alle andre også, men det er en sommeråpen vei som er litt smalere enn normal standard…, men desto vakrere!

DIN J**** SVENSKE F***…

DIN J**** SVENSKE F***…

Det er onsdag 27. April 2022, en merkedag og en dag jeg hadde gledet meg enormt til. Jeg skulle hente bobilen. Samme ettermiddag hadde jeg ankommet Kjevik Lufthavn fra København og derfra tok jeg bussen til Kragerø, nærmere bestemt Sannidal Auto like utenfor selve Kragerø sentrum. Sannidal Auto hadde vunnet tilbudskonkurransen som jeg kjørte på en ferdigspesifisert bobil med en del forskjellig ekstrautstyr.

Suleskaret

Suleskaret (del 1)

Suleskar – en drøm av en vei for oss som kjører MC. Jeg vil påstå det samme for alle andre også, men det er en sommeråpen vei som er litt smalere enn normal standard…, men desto vakrere!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *