Fra klasse B til C1

Facebook
Twitter
LinkedIn

Bobilen var i boks. Alt av utstyr bestilt og jeg vet positivt at «vogna» er i produksjonslinjen.

Yes!

Men, noe manglet.  Jeg har kun lov til å kjøre i henhold til klasse B og BE og her har jeg gått til anskaffelse av en vogn på 5,5 tonn.  Altså klasse C1.  Nå var ikke det noe som skremte meg i bestillingsøyeblikket, men desto nærmere jeg kommer dagen for overlevering endrer stemningsnivået seg en smule…

Og for meg som stort sett ikke er i Norge mer enn 4 arbeidsdager i måneden så er det ikke bare og bare å få til dette heller.  Best å få satt igang tenkte jeg optimistisk.  Jeg søkte på nettet for å finne noen som kunne gi meg en komprimert versjon av nødvendig opplæring og oppkjøring og det var lettere sagt og trodd enn gjort.  I og med jeg bor i Agder var det naturlig å søke der – 0 tilslag (null).  Etter å ha utvidet det geografiske søket mer og mer endte jeg opp i Steinkjer – du leste riktig; Steinkjer i Trøndelag. Hos Trafikksenteret Gule Biler AS.  De kom med et opplegg som var som skreddersydd for sånne som meg og i og med jeg hadde hatt C1 så sent som i 2010 så var det noen kjøretimer den ene dagen og oppkjøring dagen etter.  Komprimert og tilpasset – så fly/tog fra København til Steinkjer. Noen timer opplæring den ene dagen og oppkjøring dagen etter og returnere med fly/tog til København dagen etter. Perfekt.

Jeg var – på midten av 90-tallet – godt kjent i Steinkjer og reisen dit.  Da ledet jeg et IT-selskap med en utviklingsavdeling i Steinkjer og da besøkte jeg kontoret stort sett 1 gang pr uke i et par år, men det er leeeeenge siden.

Fra OSL (Gardermoen flyplass i Oslo) tok jeg så SK362 til Værnes, en flytur på ca 1 time eller litt mindre.  Og flyturen gikk som flyturer normalt går, heldigvis ikke noe spennende å fortelle om derfra.  Jeg hadde bestemt meg for å ta toget fra Værnes til Steinkjer denne gangen slik at jeg kunne få jobbet litt på toget. Så ved ankomst til Værnes var det å finne et skilt med et ikon av et tog – og det var ikke lett, men jeg hadde heldigvis en ide utfra en tekst jeg hadde lest for et par dager siden.  Hadde det ikke vært for den så hadde jeg ikke funnet togstasjonen så lett selv om den ligger like ved siden av flyplassen.

En liten avstikker;  Hvorfor er vi så elendige til å skilte i dette landet?  Jeg har reist mye rundt omkring i Europa og våre Europeiske venner forekommer meg å være vesentlig bedre til å forstå de som ikke er kjent enn det vi gjør her hjemme – og det gjelder ikke bare Vegvesenet.  Det gjelder det meste… Stort potensiale for forbedring!

Tilbake til toget var overraskelsen enda større når jeg så at jeg skulle fraktes til Steinkjer med SJ – altså Svenska Järnvägar.  Jada, jeg vet.  Det hadde stått om det i media og nyheter, men jeg var allikevel ikke forberedt på det… Og forskjellen fra NSB var nok større i mitt hode enn den var i virkeligheten.  Jeg fikk normal plass på toget og det gikk hele veien frem, dog med diesel som drivstoff og ikke elektrisitet…  Ikke så miljøvennlig, men kanskje noe av grunnen til at Midt-Norge har hatt billigere strøm enn oss sørpå i år…

Natten på Quality Hotel Grand i Steinkjer gikk smertefritt for seg med deilige senger og greie rom.  Ingenting å klage på.  Spesielt godt ble det når jeg fikk ordnet meg en pizza fra den lokale pizza-restauranten – levert på rom 202 på hotellet.

En god natts søvn ble det – en riktig så avslappende natt!

Det er mandag morgen og jeg er klar – klar som et egg til «Mission Possible».

Gule Biler Trafikkskole i Steinkjer hadde et veldig bra opplegg med såkalt komprimert opplæring. På papiret – helt perfekt, og jammen var det minst like perfekt i virkeligheten også.  Så først litt opplæring i bilen og kontrollprosedyrer for deretter inn bak rattet og ut i Steinkjer by med omegn.  

Jeg hadde nok ikke trodd jeg skulle få problemer med trønder-dialekta, men min kjørelærer denne ettermiddagen var fra et sted «Inderøya(?)» eller noe lignende og som var virkelig problematisk.  Heldigvis bekreftet andre at det kunne være litt vanskeligere enn «Trondheim-dialekta»…  Godt ikke det var bare meg som var blitt rusten.

Kjøring i rushtiden i Steinkjer som også var en helt ukjent by for meg og som etterhvert ble i det totale mørket gav en ekstra dimensjon til det å lære seg noe nytt, men det positive var jo at jeg ble ennå mer skjerpet enn jeg kanskje ellers ville vært.

Timene fløy avsted og plutselig stod vi utenfor hotellet mitt og opplæringen var ferdig.  Nå er du klar til oppkjøring var beskjeden jeg fikk på «Inderøysk».  OK tenkte jeg og tok kvelden med en god film og en god pizza fra Pizzabakeren.

Det er tirsdag morgen – altså idag, og jeg skal ha en «oppvarmingstime» før turen går til Trafikkstasjonen.  Og idag var det en annen kjørelærer med Trondheimsdialekt «så alt gikk meget bedre».  Etter en times tid stod vi utenfor Trafikkstasjonen og ventet på sensor.  Kjørelæreren forsvant og det følte jeg vel at sikringsnettet mitt også gjorde…

Bedre ble det ikke når sensor kom og skulle starte med sikkerhetskontroll.  Hva er det?  Det hadde jeg ikke hørt et ord om – kunne den komprimerte opplæringen ha blitt for sterkt komprimert?  Å forklare ferdskriveren var ikke noe jeg hadde lest om eller erfart så svaret jeg gav til sensoren var ganske enkelt «Har ingen ide om hvordan ferdskriveren fungerer i praksis fordi jeg aldri kommer til å bruke det – Beklager».

OK var svaret fra en noe morsk sensor.

Så skulle jeg fortelle han hva akseltrykket på bakre hjulsett var akkurat nå… Gode råd er dyre – det hadde jeg aldri hørt om og ikke fant jeg noe på instrumentpanelet som kunne hjelpe på svettedråpene som ubønnhørlig begynte å komme.

Jeg hadde jo ikke sett at det var en vekt på hjørnet av Trafikkstasjonen, noe sensor behjelpelig fortalte meg og så var det problemet i boks. Puuuuuh!

Jeg vil nok allikevel legge til at å ta oppkjøring på et fullstendig ukjent sted i snøvær og i rush-tiden nok ikke var helt optimalt.  Heller ikke treningstimene kvelden før i mørket, med snøvær, ukjent bil og med en dialekt som krevde ganske så mye fokus.  Selve konseptet med en komprimert løsning likte jeg allikevel på tross av at der jeg satt i førersetet med en litt morsk sensor ved siden av meg ikke syntes det hele hadde vært en god ide…

Syntes nok ikke oppkjøringen startet helt etter planen, men håpet i det lengste at miseren ikke skulle være utslagsgivende for sluttresultatet.

Det var det heller ikke!

Jeg fikk godkjent – og klasse C1 var i boks.

Årsaken var at kjøringen for meg som 61-åring gikk helt etter boka og det var det absolutt viktigste.  Så der stod jeg da og gliste – og svettedråpene var forduftet i februar-sola i Steinkjer!

Resten av turen gikk med tog fra Steinkjer til Værnes og fly videre til København for nye møter imorgen.

…og med Førerkort klasse C1 i lomma…, eller rettere sagt på Appen på mobilen.

More to explorer

Marbella og omegn

Marbella og omegn – del 1

Marbella har de siste 12-14 årene mer og mer blitt vårt hjem nummer to. Vi har hatt en leilighet her nede i alle disse årene og byttet i fjor til en litt større. Vi elsker området, menneskene, klima og ikke minst området rundt. Det passer både for oss, våre barn, våre barnebarn og våre foreldre – vi har ikke opplevd at noen mistrives her bortsett fra at noen synes det kan være litt turistifisert, men det lærer man seg å unngå.

I am back

Snart tilbake…

Så er jeg (og nå også kona – Grethe, som tar hånd om shopping pluss litt annet) tilbake igjen med nye reiser og nye eventyr – umiddelbart etter nyttår.

Suleskaret (del 2)

Suleskaret (del 2)

Suleskar – en drøm av en vei for oss som kjører MC. Jeg vil påstå det samme for alle andre også, men det er en sommeråpen vei som er litt smalere enn normal standard…, men desto vakrere!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *