Da er jeg på vei tilbake etter utflukten ned til Lindesnes fyr. Kafeen på stedet var av en eller annen grunn stengt – og det midt i ferietiden(?) – så da får jeg finne mat et annet sted for mat må man ha.
I motsetning til tidligere rapporter fra min side, er det i hvert fall nok av overnattingsmuligheter utover her, hvis du ikke absolutt skal overnatte på hotell da, men altså mat var det verre med.
Etter å ha snudd sykkelen og nesa 180 grader rundt, returnerer jeg til Spangereid hvor jeg nå skal ta til venstre mot Lyngdal.
Når du kjører langs fjorden her så kjenner du den ramsalte lukta fra fjæra som river deilig i nesa og minner meg om barndomsårene fra Larvik og Tønsberg der jeg tilbrakte ganske mye tid ved sjøen. Kjære minner, men også litt smertefulle minner fra alle gangene jeg ble solbrent. Det er det i hvert fall ingen fare med i en motorsykkeldress. Det er ikke rare fargen man får innenfor her, så etter mange timer på sykkelen i løpet av sommeren er man like hvit i huden på høsten som når sommeren startet. En motorsykkeldress har omtrent solfaktor 100+!
Jeg ankommer krysset som forventet og tar av til venstre i retning av Lyngdal. Veien mot Lyngdal, den følger Rostfjorden. Langs fjorden ser man det karakteristiske landskapet med små fjellnabber og blankskurte fjellknauser omkranset med løvtrær.
Det er ingen tvil om at veien over fra Spangereid til Lyngdal er tildels svært svingete med krappe svinger og en ganske så smal vei. I tillegg er det også tildels bratte opp- og nedstigninger. Mitt råd – basert på egne overraskelser og erfaring herfra – er å ta det litt mer med ro enn det først ser ut som er nødvendig. Bilene kommer brått på her. Faktisk ikke en direkte drømmestrekning, men grei som en overfart for å få nyte litt av kysten, men der stopper også det positive…
Korshamn står det på et skilt. Jeg har akkurat ankommet nok et veikryss der jeg kan ta til venstre for å besøke det idylliske stedet Korshamn helt ute mot havet. Den avstikkeren tar jeg for å spise lunsj der ute. Nå har magen sagt ifra rimelig lenge, så det er på tide å tilfredsstille også den med en deilig fiskelunsj.
Korshamn er et lite sted helt ute i havgapet med noen få og små hus samt en butikk. I tillegg har de profittert på at det er mye fisk å få i sjøen utenfor og satt opp noen rorbuer med tilhørende båtutleie, og så har de fiskerestauranten da… Sier ikke mer for nå skal jeg spise…
Etter en utrolig herlig fiskelunsj er det nok en gang tid for å snu meg 180 grader rundt og stille meg inn mot Lyngdal. Veien ut til Korshamn er hva man kan karakterisere som smal og svingete, men med den lunsjen så er det absolutt verd det.
I Lyngdal tar jeg mot venstre i retning av Agnefest og derfra videre inn på Rv43 mot Farsund. En vei med mye vegarbeid og ditto grus i veibanen – i hvert fall da jeg passerte her.
Hadde fjellformasjonene vært enda brattere og spissere, hadde dette området minnet meg litt om en vestlandsfjord, men ikke er de så bratte og heller ikke så spisse – så da får jeg nøye meg med Lyngdalsfjorden ved Farsund, et sted jeg tidligere aldri har benyttet muligheten til å besøke – og jeg som har besøkt så utrolig mange steder i dette landet… Farsund er faktisk et pent lite sted her det ligger – ”litt bortgjemt”.
En ting er at det hjelper med litt ”suppe” på sykkelen, men du verden som det hjelper å få litt ”suppe” i kroppen også. Det er utrolig viktig å få i seg både mat og drikke på en slik tur – du forbrenner visstnok ca 350 kcal pr time med aktiv sykkelkjøring – og i dag burde jeg nok passet bedre på inntaket, men sånn er det enkelte ganger.
En liten tankerekke tilsier da at en tur på 8 timer på sykkelen gir en forbrenning på hele 2.800 kcal og det igjen betyr igjen nesten dobbelt så stor forbrenning som et normalt inntak i løpet av en dag = slanking! Min nye slankemetoden er fra og med i dag ”Den aktive motorsyklist”…
Ikke veldig mye å rapportere om langs veien her. Veien er bra. Den er ganske bred og småkupert, fine avstemte svinger og går i et landskap som jeg føler jeg har kjørt i i hele dag; løvtrær, fjellknauser, skar og daler. Faktisk ikke så mye å se langs veien her heller. Veien hører til Nordsjøvegen fordi den går ytterst mot Nordsjøen, og når veien fra tid til annen slynger seg helt ut til kyststripa blir panoramaet desto mer slående. Det er alltid vakkert her ute, uansett vær.
Rv43 går faktisk gjennom Farsund sentrum og det gjør jeg også og fortsetter mot Vanse som også er veien mot Lista fyr for de som ønsker mer ”fyr”. Jeg gjør det ikke i dag, et fyr pr dag synes jeg holder. Ikke verdens beste skilting her, men du finner nok frem du også basert på kjørebeskrivelsen.
Rett før Vanse tar jeg til høyre og følger Rv465 mot Kvinesdal. Det er viktig å følge med her ellers forsvinner den avkjøringen ut i horisonten.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg får en følelse av at jeg er mer på vestlandet enn kartet tilsier – eller kanskje det nettopp er det som er i ferd med å vise seg i topografi og fjellformasjoner; at jeg nærmer meg vestlandet og forlater sakte men sikkert sørlandskysten.
Og som om ikke fjellformasjoner og topografi var nok, så går jammen meg sauene og beiter langs veien også… Tror jammen jeg skal ta en ekstra titt på kartet og forsikre meg om at jeg ikke er på vestlandet allikevel…
Da har jeg faktisk klatret ganske høyt oppover på platået som hører til Listalandet, faktisk til ca 300 moh og det er nok mer enn jeg hadde forventet meg. Her er det en masse småvann, og veien følger selvfølgelig også de. Så enten det er sjøen eller småvannene så følger veien vannkanten. Og humpete er det – kanskje litt telehiv i løpet av vinteren? I så fall er de åpenbart ikke vant til å hensynta muligheten for det.
Det er etterhvert blitt så varmt innenfor ”pelsen” at jeg velger en løsning jeg svært sjelden gjør. Jeg tar av meg hanskene og åpner opp jakka for å få større luftgjennomstrømning. Det var deilig, deilig, men farlig, farlig. Jeg liker ikke å redusere på sikkerheten når jeg kjører sykkel.
Jeg passerer Sande som er et koselig lite sted helt nede ved Oftefjorden idet noen småtruende skyer kommer til syne over meg eller kanskje mer i horisonten. De har hengt der noen timer uten at det har kommet så mye ut av de ennå, men det kan jo fort endre seg… Typiske ettermiddagsbyger vil nå jeg kalle de – vanlig for oss østlendinger.
Jeg kjører etterhvert inn i Åpta hvor det ved første øyekast ser ut som om de har en stor og kjempefin campingplass, men det viste seg å være en misjonscamp. Jeg tror ikke nødvendigvis jeg er spesielt velkommen akkurat, har ikke ”Holy Riders-merket” på ryggen… Sant og si er det nok mer en følelse jeg har enn realiteter at jeg kanskje ikke er velkommen.
Jeg passerer Gjervollstad på høydedraget over mot Fedafjorden, og her har det faktisk regnet – tror faktisk jeg snur…
Selvfølgelig snur jeg ikke, men er liksom ikke motivert for regnvær i dag. Jeg fortsetter som før langs Rv465 og har kommet inn i Kvinesdal kommune. I hvert fall ingen endringer på veivalget.
Så kom regnet – og hvilket regn. Dråper så store som kirsebær så jeg tar det litt rolig mens jeg kjører over høydedraget mellom Åpta og Kvinesdal. Høydedraget er en rimelig spesiell opplevelse (til ikke å være på vestlandet). Det er bratt og smalt og svingete på en gang, men ganske artig å kjøre over her og ned mot Fedafjorden, men som sagt: ikke veldig god veistandard.
Jeg kommer ned til elva Kvina som renner ut i Fedafjorden og fortsetter til venstre langs E39 helt til Flekkefjord. Har du lyst kan du fortsette langs Rv465 mot Knaben gruver som absolutt kan være verd et besøk.
