Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 4)

Jeg følger Fedafjorden utover igjen og passerer tettstedet Feda. Det er pent her, men å kjøre på E39 blir uansett hvordan du vrir og vender det en transport-etappe. Synes nå jeg. Mye jordbruk og dyrehold i området etter lukta å dømme…

Veien følger fjorden hele veien, ingen europavei-standard, men god nok for oss tohjulinger i alle fall. Jeg fikk imidlertid raskt erfare at bredden og standarden var for dårlig for trailere, det ble til og med litt vanskelig selv for tohjulingene å møte tolvhjulingene. Litt tålmodighet viste det seg å være greit å ha. Men jeg har da ferie.

Litt til høyre for meg her jeg kjører bygger de ny E39. Den får langt høyere standard og blir sikkert noe helt annet å kjøre på, sikkert også for trailere.

Etter som jeg nå har sittet en stund i salen og også kommet inn i Flekkefjord kommune, har det begynt å gjøre vondt på diverse steder i kroppen, så en lengre stopp nå ville ikke vært helt feil. Viktig å slappe av litt også og strekke på seg, men i stedet tar jeg til venstre langs Rv44 mot Hauge i Dalane og kjører på den videre til Egersund. Gjennom å kjøre Rv44 kom jeg også ned i selve Flekkefjord i stedet for å følge E39 som kun holder meg på utsiden av sentrum. Mange fordeler ved å kjøre småveiene i stedet for europavei-traséene med andre ord. Det er ikke bare at du får mye ekstra å se på.

Veien fra Flekkefjord og utover ligner veldig på veien jeg har kjørt tidligere i dag. Med andre ord – det er pent utover og det er typisk sørvestnorsk vei-landskap. Jeg får se hva mer turen kan bringe bortsett fra en herlig kjøretur på sykkelen. Trenger jeg egentlig noe mer på en dag som dette?

Turen fra Flekkefjord mot Hauge i Dalane er utrolig fin. Veldig spesielt her. Jeg tror jeg har kjørt de fleste steder her i landet, men dette skiller seg virkelig ut – ikke minst når man nærmer seg Jøssingfjorden. Men også over Åna-Sira vassdraget er det veldig annerledes. Veien ned til Åna-Sira er som den reneste vestnorske nedstigningen fra hvilket som helst fjell. Smalt og bratt med krappe svinger.

Etterhvert nærmer jeg meg Rogaland og som alltid når man nærmer seg Rogaland møter jeg biler som kjører ”som svin”. Det være seg om jeg kommer over Suleskaret, fra Kristiansand eller fra Bergen og sørover. Samme opplevelsen er det hver gang og det kan ikke lenger være en tilfeldighet. Jeg er i hvert fall kommet til Sokndal i Rogaland så da får jeg passe på bilistene litt ekstra…

Det er utrolig spesielt her og hvordan jeg om en liten stund skal kunne kjøre langs Jærstrendene, ja det er for meg et mirakel. Det er mildt sagt stor forskjell på disse fjellformasjonene og jærstrendene…

Det går opp og ned hele veien. Det er tydelig at jeg kjører på tvers av høydedragene når jeg nå har retning vest-nord-vest.

Veien til Hauge i Dalane var som beskrevet, hit og dit, opp og ned, smalt og bratt. Fra Hauge i Dalane i retning av Egersund derimot var det plutselig en helt annen standard. Da var det riksvei-standard på sitt aller beste og allerede nå så ser jeg at det noe vestlandske fjellbildet blir noe mindre tydelig og at det man venter på – nemlig Jærstrendene – allikevel kan være mulig; Det jeg for noen minutter og mil siden trodde var en umulighet og i hvert fall uforståelig – ser nå fullt mulig ut.

Da kjører jeg inn i Eigersund kommune mens jeg passerer Spjotevatn på høyre side og Rv44 nærmer seg på ny den ytterste kyststripe.

Veien fra Åna-Sira og til Egersund har inneholdt det meste; Det eksepsjonelle ved Jøssingfjorden, strekningen fra Hauge i Dalane og til Egersund som var veldig artig å kjøre og det vakre over de mange høydedragene. Med andre ord et Kinderegg; Det eksepsjonelle, Det artige og Det vakre. Absolutt en strekning som du må ta med deg.

Med det været som er i dag og med klokke som viser 17:30 er det ikke spesielt underlig at det ligger et teppe av grill-os langs boligstrøkene på veien inn til Egersund by. Og som om ikke det var nok, så begynner faktisk magen min også å respondere – litt mat hadde med andre ord ikke vært dumt. Det har sine ulemper å kjøre rundt og snuse inn alle mulige deilige matoser også…

Egersund ligger vakkert til helt ute ved kysten mot Søragapet i sør og Nordregapet i nord (logisk navneoppbygging det der). Innlandet innenfor selve byen er preget av mange mindre innsjøer, samt noen litt større og ditto tilhørende elver. Fra Egersund kan du forresten også ta båt til Bergen, hvilket for noen kan være en alternativ rute, men ikke for meg.

Fra Egersund følger jeg Rv44 i retning av Bryne. Her ligger det er noen rimelig truende skyer, men den tid den sorg.

Langs Jærstrendene luktet det liflig for å si det pent. Lurer på om ikke jeg skal gå til anskaffelse av en Wonderbaum for å ha i hjelmen – kanskje det hadde nøytralisert litt, det hadde i hvert fall ikke vært dumt.

«Den vestlandske hovedvei» stod det på en vei inn til høyre og for de som trives med grusvei er dette et valg. For meg derimot, ikke noe alternativ. Alt for mye smågrus etter min smak.

Da passerer jeg Hellvik som trolig er mest kjent for Hellvik hus, i hvert fall var det det for meg som ikke har vært her tidligere. Nå derimot vil jeg også huske at her var det riktig pent – sjeldent pent sted helt ute ved kystlinja.

Jeg passerer Sirevåg og kjører samtidig inn i Hå kommune. Videre langs Ognabukta og ser Kvassheim fyr i det fjerne. Stort sett har jeg også Jærstrendene på venstre side og jernbanen på høyre side, meg i midten med andre ord. Kystlandskap og Jordbrukslandskap avløser hverandre i skjønn forening. Flatt er det uansett, hva man enn kaller det.

Strendene ligger ut mot havet og det er relativt mange som allerede holder på med vindsurfing – Jærstrendene er kjent for å være et eldorado for nettopp det (etter norske forhold vel og merke).

Det er flatt, flatt og atter flatt på alle kanter og enorme jordbruksarealer rundt meg. Her ligger den ene gården etter den andre – og det er ikke småbruk kan jeg love dere. Det er størrelser så det holder. Og ikke nok med at de er store, de er velholdte og fine de som ligger her. Synes faktisk det er fint å se godt velholdte gårdstun fremfor de gårdene som ser ut som de er eid av skrot-nisse selv.

Det er ikke for ingenting at poteter og gulrøtter kommer fort på denne plassen – kjempefine forhold så langt jeg kan forstå, og jeg er bygutt…

Til å være Jærstrendene er det umerkelig lite vind i dag, det synes ikke engang i flaggene og da er det stille. Slike dager tror jeg ikke Jærbuene har mange av skal jeg være ærlig.

Fra Varhaug – som jeg akkurat har ankommet – kan du kjøre videre langs Rute 10 – Øy-hopping” hvis det skulle være ønskelig. Rute 10 fortsetter opp de endeløse Jærstrendene, disse flate og værharde områder som ligger ytterst mot Nordsjøen langs Rv44 forbi Nærbø, Bryne, Klepp og ikke minst Sandnes før man ankommer storbyen Stavanger. Og jo nærmere Stavanger du kommer jo mer får området karakter av å være forsteder til selve storbyen. Tettstedene og byene går liksom mer og mer i ett.

Men jeg tar i hvert fall kvelden her og tørner inn for natta.