Vandring langs Cinque Terre

Til Cinque Terre kan man komme på flere måter.  De fleste tar fly til Pisa fordi det er ganske så billig og deretter tog eller bil til en av byene i Cinque Terre.  Noen tar toget gjennom Europa og atter noen tar egen bil og kombinerer Cinque Terre med andre opplevelser i Europa.  Vi hører til den siste gruppen.

Cinque Terre er som navnet tilsier, 5 landsbyer som henger sammen langs kysten, opprinnelig kun forbundet med havet og en vandringsrute i fjellet ovenfor landsbyene.  Det er disse urgamle vandringsrutene i dette berglendte området vi nå går langs.

Vi valgte å bo i landsby nr. 2 som heter Vernazza.  Fra Genova siden kommer man først til Monterosso al Mare, deretter Vernazza, Corniglia, Manarola og til sist Riomaggiore.  Hele området inngår i UNESCOs verdensarvliste (det skulle forsåvidt bare mangle).

Du kan ikke komme inn til Vernazza med bil, men blir stanset et stykke utenfor og må enten gå inn til landsbyen eller ta en av «taxiene» som ventet på deg.  Dette for å spare landsbyene for det evige maset med biler, men når sant skal sies (og det skal det jo) så var det heller ikke plass til biler inne i Vernazza – annet enn de som leverte varer.  Det var trangt – veldig trangt.

Dersom jeg av en eller annen grunn skulle besøkt Cinque Terre en gang til (noe vi normalt ikke gjør – «been there, done that»), tror jeg at jeg hadde valgt å bo i en annen landsby.  Sannsynligvis enten Monterosso al Mare eller Riomaggiore fordi tilbudet av overnattingssteder er langt bedre – og så kunne vi heller brukt det fantastiske tilbudet av småferjer til å frakte oss til startpunkt og hjem fra sluttpunkt.

Vi fikk rom i 3. etasje på torget – egentlig helt fantastisk, men etter å ha slept det vi hadde fra bilen og ned på torget, så opp 3 etasjer med trange trapper og i 40 graders varme så rant svetten av meg og jeg lengtet etter å få komme inn på rommet med AC og det hele.  Air-Condition sa du?  Glem det,  fantes ikke på rommet – og vårt rom var det beste som var å oppdrive i landsbyen.  Skygge kunne vi i tillegg bare drømme om disse dagene da rommet lå sydvendt og ut mot havna så solen fikk stå og steke hele dagen.  På mange måter deilig, men også ganske slitsomt for en blek norsk ikke-aklimaterisert person.  Det skal sies at det ble bedre etter noen dager, men da skulle vi jo nesten reise videre.

Etter første natten i «vannseng» i Vernazza (vi svettet i overkant mye) var vi klare til å ta fatt på vår første etappe som skulle gå til Monterosso al Mare.

Vi tok med oss godt med drikke og gode sko.  Drikke viste seg at ikke var så nødvendig for det var et utall med boder langs ruta med unge gutter som solgte vannflasker og brusbokser – kalde.  Gode sko derimot var viktig, helst med støtte for anklene.  Og, for all del, ikke sko deg som noen Japanere vi møtte på høyhælte stiletthæler – det så vannvittig ut og var også veldig farlig.  Det er som dere ser veldig langt ned dersom du skulle falle.

Selv syntes vi det var vanskelig nok å holde oss på stien med vårt skotøy samtidig som nordmenn er over gjennomsnittet vant til å gå i fjellet.  Stiletthæler hadde ikke vært aktuelt for meg (av flere grunner…), men heller ikke for Grethe som alltid er mitt reisefølge og som dere kommer til å «treffe» når hun har sine gjesteopptredener.

Stien gikk bratt opp fra Vernazza og gjennom ulike former for plantasjer og vekster.  Et veldig frodig område og ikke minst en fantastisk utsikt.

At det var bratt kommer nok tydeligst frem på bildene.  Det skal noe til å konkurrere med bilder når det gjelder denne type inntrykk.

På veien oppover møtte vi også et fristende tilbud.  En «type stolheis» som gikk på skinner oppover åssiden.  Praktisk, men ikke helt sikker på om den hadde passert kontrollen til HMS eller Arbeidstilsynet i hjemlandet.

Vi fikk en fantastisk utsikt på turen.  Både tilbake mot Vernazza, men også utover Middelhavet.

Det var kort og godt bare å nyte det.  Derfor er det i ettertid synd at vi ikke nøt det mer når vi var der, men det var altså usigelig varmt både dag og natt så det tok på – både fysisk og mentalt.  Og vi var bare på første dagen …

Hele åssiden var – i hvert fall der det var mulig – dekket av drueranker, men så vidt jeg vet er ikke druene herfra veldig kjent.  Jeg er ingen drue/vin spesialist, men kanskje fordi de blir for fort modne så de ikke får tilstrekkelig karakter fra jordsmonnet.

Vi gikk oppover, bortover, nedover, bortover, oppover og bortover og slik fortsetter det uten stans.  Vi kan bare ikke unnlate å hele tiden bli imponert og fullstendig tatt av hvor vakkert det er enten vi er oppe i åssiden eller nede og går langs promenaden ved havet.

Det er heller ikke fritt for at jeg kom utenfor min egen komfortsone langs stien.  Enkelte steder var det på grensen høyt og usikret, men det var bare å henge på madamen som gikk foran meg.  Hjertet derimot fikk triple grunn til å slå fort; Både høyden, Madamen og pusten …

Det som kanskje overrasket meg litt var at selv oppe i disse bratte åssidene var det mennesker som hadde slått seg ned og hadde til dels store hus også.  En ting er å bo i en av landsbyene, men her hadde de virkelig bosatt seg på relativt øde områder.

Hvis du tror at det kun er i Norge stiene blir slitte og må erstattes med litt stein og annet byggemateriale så tar du virkelig feil.  Her var byggeriene steinsatt helt tilbake til Romertiden dog uten sherpaer (det var vel slaver i stedet tror jeg).

Etter hvert kommer vi frem til Monterosso al Mare og det tok egentlig ikke så lang tid som vi hadde trodd.  Da forstod jeg også bedre hvordan enkelte velger å ta alle landsbyene – altså hele strekningen – på 1 dag.

Vi hadde nå tid til å ta det rolig, nyte resten av dagen med et bad, litt godt i glasset og på tallerken og selvsagt tid til litt shopping til barnebarn.

Utpå ettermiddagen ble det en småferje tilbake til leiligheten og en aldri så liten siesta før en bedre middag ble inntatt i solnedgangen.

Dagen etter gikk vi den andre veien – retning øst – og ble veldig fort klar over at solen stekte godt i ansiktet.  Veien var brattere og tydeligvis mindre bevandret, men også her veldig vakkert og like svettende.

Men, som Nordmenn vi er så vandrer vi fremad og kom til Corniglia, Manarola og Riomaggiore akkurat som planlagt.  Litt mer solbrent og litt slitne, men likevel med energibatteriene fulladet for neste runde av inntrykk.

Jeg har her valgt å fokusere mest på turen fra Vernazza til Monterosso al Mare og det har sin naturlige årsak i at vi begge syntes det var den vakreste vandringen og område på hele turen.

De andre rutene var selvsagt vakre også de, men ikke fullt på høyde med den første (føler meg litt bortskjemt her jeg sitter).  Det ble også en smule mer ruralt desto lenger mot Riomaggiore vi kom noe som egentlig var en liten overraskelse.

Et par ting å ta med seg.  Det går fint å fly for eksempel til Pisa og ta toget til Vernazza eller en av de andre 5Terre (som de også kalles).  Hvis du ikke absolutt har behov for bil her nede er nok det å anbefale.

Videre så må vi nok innrømme at maten nok var en liten skuffelse.  Vi er normalt veldig glad i det Italienske kjøkken – vi sier ofte at å kombinere klima i Marbella med mat og vin i Nord-Italia måtte være det perfekte sted, men dette var nok en skuffelse.  Jeg har på følelsen av at alle disse 5 byene hadde falt i turistfellen.  De lagde nemlig den samme maten alle sammen og den smakte nesten likt.  Det kunne faktisk like gjerne vært samme kjøkkenet hele veien.  Og, vi er ikke nybegynnere på det å reise så vi ser definitivt etter de små familierestaurantene og de steder de lokale spiser, men her var det ikke mulig å finne «det gode kjøkken».

Allikevel, Cinque Terre bør stå på listen for enhver person som er glad i å reise.

Det var kort og godt fantastisk, men som vanlig «been there, done that».