Suleskaret (del 2)

Veien over Suleskar følger selvfølgelig over en typisk høyfjellsnatur med mye fjellgrass, mye stein og småvann på alle kanter og med småvannene følger også muligheten for mye fisk. Så liker du å fiske, så benytt deg av sjansen langs denne ruta. Faktisk både i ferskvann på fjellet og saltvann ved for eksempel Frafjord som ligger rett ved Byrkjedal. Så det er nok å velge mellom her.

Etter som vi kjører østover er det åpenbart for enhver – selv den mest ihuga vestkyst-tilhenger, at været er bedre jo lenger øst du kommer. Øst for vannskillet har det vært en helt nydelig dag, men vi skal ikke klage vi som har holdt oss vest for vannskillet heller. En viss forskjell har det imidlertid vært – ser det ut som.

Så var det tid for mat, og etter å ha kjørt igjennom Norges land på kryss og tvers er jeg blitt rimelig lei av alle mulige varianter av kjøttkaker, biffsnadder og alt mulig rart. Så på denne turen har jeg tatt med meg noen poser Real Turmat og så var det bare å få fylt opp termosen med varmt vann som tilsettes posen. Det er virkelig koselig, spesielt når vi finner oss en plass ved en elv eller et vann – det er frihet det! Som sagt så gjort, jeg fant en liten fjellknaus og inntok en tre-retters middag i fjellheimen. Det begynte med en lekker forrett i form av to skiver brød med baconost mens jeg ventet på at hovedretten – lapsskaus – skulle svelle ferdig. Og etter hovedretten ble det 2 biter med Fruktnøtt, alt tilpasset en lunken iste. Høres det litt trist ut? Jeg kan love dere at dette er et av de bedre måltider jeg har inntatt ikke minst takket være omgivelsene som gav et ekstra krydder til selve maten. I hvert fall er det et godt alternativ og en fin avveksling til de mange gode spisestedene langs veien.

Suleskarvegen som på ordentlig starter i Suleskar og går til Nomeland i Setesdal og er smal og svingete, men for oss motorsyklister byr det på få problemer å passere andre veifarende gitt at de ikke kjører på en måte hvor de tror de eier både hele veien og veiskulderen i tillegg.

Veien er forøvrig full av ferister som for oss 2-hjulinger kan være ganske farlig, men for en gangs skyld skal jeg skryte av veimyndigheten; Fe-ristene er plassert på rette strekninger og ikke i svinger, og dette er faktisk utrolig viktig fra et sikkerhetsmessig synspunkt. Det finnes ikke noe glattere enn en våt ferist! Godt gjort, og til etterfølgelse for andre fylker.

En annen ting som kjenner Suleskarvegen er sauer, og med tanke på alle feristene, er dette heller ikke så overraskende. Noe som gjør sauene verd å nevne, er at jeg tror Suleskarvegen er den fjellovergangen jeg har kjørt hvor sauene faktisk har vært en ”plage” i den grad man kan kalle disse hvite ulldottene en plage, men her oppe ligger de overalt og gjerne bak neste sving og da fortrinnsvis midt i veien. Og som om ikke det var nok – sauene altså, så er antall sauer proporsjonalt med mengden etterlatenskaper i veibanen, som også faktisk kan være glatt. Så her hjelper det ikke bare å være obs, her må man være virkelig OBS…

Da er vi på vei nedover etter en herlig overfart over Suleskarvegen. Det er lett å se fordi vi har kommet oss inn i soner med litt fjellbjørk og diverse annen vegetasjon. Veien nedover passerer et nytt alpinanlegg her i Brokke og som er etablert i sammenheng med det nye hyttefeltet. Nedstigningen ender i Nomeland som ligger langs Rv9 og som igjen er stamveien gjennom Setesdalen (se for øvrig Rute 5 – ”Setesdalen”).

Vel nede i Nomeland og tar til venstre langs Rv9 forbi Valle og til Rotemo. Denne strekningen inngår i Ruten som har fått det karakteristiske navnet ”Setesdalen” og her kan du lese mer. Jeg nøyer meg med å si at etter min mening er Setesdalen Norges vakreste dalføre. Den må bare kjøres!

Etter å ha fylt tanken på Valle fortsetter vi nordover og passerer Norges desidert fineste rasteplass – Honnevje og fortsetter noen minutter til Rotemo hvor ferden tar oss videre til høyre og over Rv45 i retning av velkjente Dalen i Telemark.

Umiddelbart etter at vi har kommet oss inn på Rv45 starter oppstigningen til en ny fjellovergang – ofte kalt Bjørnevann fordi vi passerer Store og Lille Bjørnevatn på toppen. Og oppover veien mot fjellet har jeg ved flere anledninger kommet overraskende på elg – og MC og elg er ingen bra kombinasjon, spesielt ikke for den som sitter på motorsykkelen, så det kan være en ide å være litt på ”tå hev” oppover. Jeg er i hvert fall det.

Stigningen skal etter sigende være på 7 %, så den er alt annet enn spektakulær. Trærne skygger for det meste – også utsikten, men etter turen opp fra Lysebotn er dette en søndagstur i forhold.

Oppe på platået er veien veldig bra – på Aust-Agdersiden av fjellovergangen. I det øyeblikk man kommer over på Telemark-siden er den dårlig, faktisk Dårlig med stor D. Skjerp dere i Telemark!

Men nå er vi altså på Aust-Agdersiden og her nyter vi både veien og det vi ser. Og ser gjør vi til gangs, både natur og ikke minst alle hyttene. Hyttene ligger på begge sider av veien og langs både elver og vann på fjellet her oppe, så her er det ingen tvil om at dette er et populært område – og det kan vi også godt forstå med slik natur.

Fjellovergangen er for så vidt ikke veldig høyt oppe. Det er knapt at vi er over tregrensa, men det er likevel en pen fjellovergang hvor vi passerer Lille og Store Bjørnevatn med Spafjell og Grjotdalsnuten som rager i horisonten. Og, i vannene her oppe er det mye ørret av bra størrelse, så her er det bare å slenge ut snøret. Selv har jeg fått mye fisk her – står gjerne på innosen og ”forsyner” meg.

Et stykke innpå fjellet kommer vi til en bom – og det kan man jo stusse over. Her oppe og det er ikke snaufjellet engang? Bommen avgrenser faktisk et område og en strekning der det spesielt vinterstid går veldig mye ras. Jeg har selv vært med på å bli bedt om å reise fra hytta fordi det akkurat hadde gått et snøskred rett på nedsiden av hytta der vi var. Og da stenger de strekningen inntil det er sikkert igjen. Jeg har ikke hørt om at det er særlig mye skred i området i sommerperioden og det kan jo vi to-hjulinger glede oss over så får vi ta vinterproblemene på et annet tidspunkt.

Og med de ordene kommer vi inn i Telemark fylke og over på ”Humpetitten” og samtidig behovet for å stramme nyrebeltet. Dette er kort og godt en skam for fylket. Med så vakker natur som her oppe langs Tjønnesvikvatnet og bortover mot alpinsenteret Hallbjønnsekken med sine hyttebyer burde man kunne glede seg over turen – det tror jeg det er svært få som gjør med slik veistandard!

Og Bærtene de har fulgt med oss fra Suleskarvegen og funnet seg til rette ser det ut til. De ligger i hvert fall i veien på akkurat samme måten. Jeg tror jammen jeg kjenner de igjen…

Og vi humper videre. Nå skriver vi august måned og sist jeg kjørte her med sykkelen var i mai, rett etter at frosten hadde gått i bakken – og du kan jo selv tenke deg hvordan den turen var med en vei som kun bestod av telehiv… Jeg sier ikke mer om den saken.

Etter å ha passert Hallbjønnsekken kommer du ganske så raskt ned i normalt skogsterreng med bjørk og gran i all hovedsak. Veien følger Sæbyggeåa og både veien og elva slynger seg sammen og jevnt nedover dalsiden mens det blir mer og mer trær og annen vegetasjon rundt oss.

Nok et vann passerer vi, nemlig Borsæ som ligger på pynten rett før vi går nedover mot tettstedet Holte Bru hvor vi kommer til et veikryss der vi kan kjøre mot Vrådal og Drangedal langs Rv355 eller vi kan kjøre som planlagt ned til Dalen langs Rv45 og ned en 12 % nedfart – og det er bratt! Det er ikke noe i nærheten av opp- og nedstigningen til Lysebotn, men det er mer enn nok krappe svinger også her og med en helningsgrad på 12 % som absolutt merkes. Gamle biler (og motorsykler) puster tungt oppover her, og bremsene går noe varme nedover…

Da er vi nede i Dalen og tar til høyre og kjører gjennom Dalen sentrum og følger Rv45 som vi har gjort hittil. Dalen er et lite tettsted som ligger inneklemt mellom fjell på alle kanter. Stedet er mest kjent for Dalen Hotell, for endestasjonen for båtene og cruisene på Telemarkskanalen og opp- og nedstigningene på hver side av selve Dalen. En pen bygd, men ganske inneklemt og sola er nok ikke den som besøker stedet mest.

Og i enden av sentrum passerer vi kaianlegget for Telemarkskanalen og så bærer det rett til værs og over høydedraget til Høydalsmo, og fortsatt følger vi Rv45.

Etter hvert har vi klatret til toppen av høydedraget og kommer til jordbruksbygda Eidsborg. Før – det vil si i min ungdom – syntes jeg alltid turene opp og ned til Dalen var skremmende og eksepsjonelle, men det har nok endret seg veldig. Ikke minst etter å ha kjørt litt rundt i landet med både bil og sykkel. Dalen er nok blitt mer dagligdags med tiden.

Tenker du på å kjøre denne ruta kan du jo sjekke nettet for å se når Dalenmarknaden holdes. Da er det masse liv i bygda og besøkende kommer langveis fra for å ha det moro…

Veien her er artig å kjøre, selv om underlaget ødelegger noe av gleden. Det er skog på alle kanter her vi kjører, og med litt jordbruk innimellom.

Det at vi nå har igjen ca 15-16 km igjen til Høydalsmo gjør at vi nærmer oss slutten på denne turen, men fortvil ikke… Her knytter du deg til et par andre alternativ, nemlig Rute 1 – ”Opp og Ned” og Rute 5 – ”Haukelifjellet”. Begge turene veldig artige og kjempefine turer og gode representanter for det Norge har å by på som MC-land og med masse fin natur og kjempefine kjøreopplevelser.

Dersom du vurderer å ta Rute 1 og ikke nødvendigvis skal til Sørlandskysten, ville jeg nok vurdert å kjøre den turen i motsatt retning av hva som er beskrevet. Da får du med deg en mengde fjelloverganger og masser av artig kjøring i tillegg til at det også åpner for ganske mange andre Rutealternativ langs strekningen.

Da er vi i Høydalsmo, et lite sted langs E134 verken mer eller mindre og vi sier takk for turen og jeg ønsker deg god tur videre. Selv fortsetter jeg ut i kvelden på min panne – vi sees.

En liten karusell av bilder som inspirasjon og avslutning: