Med hjerte i halsen langs Amalfikysten

Vi hadde lenge hatt lyst til å reise til Amalfikysten for å oppleve den på nært hold og samtidig få sjansen til å besøke øya Capri som ligger like utenfor.  Som sagt så gjort, kort tids planlegging og bestilling og «off we go».

Vi tok flyet fra Gardermoen i Oslo og til Napoli i Sør-Italia, på denne tiden også godt kjent for streiken innenfor søppeltømming og selvsagt for sin pizza og fotball. Etter en grei landing og de formelle ankomstprosedyrer gikk vi til utleiefirmaet vi hadde valgt og fikk ut en bil som viste seg å være splitter ny – ikke en ripe.  Det er ikke noe særlig greit på disse breddegrader hvor man ikke har samme forhold til bilens utseende som vi har hjemme i Norge.  Jeg pleier f.eks alltid å ta bilder av leiebilen utvendig og innvendig for å sikre meg mot påstander om at jeg har bulket den.  Det hadde ingen hensikt her – den var kort og godt ikke kjørt mer enn 5km.  Utleieren fra Hertz fortalte meg at han ville bli overrasket om jeg kom tilbake med bilen uten en skramme når han hørte hvor vi skulle, men det skulle jeg ikke ta så tungt. Sa han!  Jovisst, jeg har vært ute for leiefirmaer tidligere og det kan bli en artig diskusjon.

Stanken ble sterkere og sterkere desto lenger vi kom ut av flyplassområdet og søppelbergene likeså.  Vi kjørte rolig ut mot åssiden i utkanten av Napoli, hvor vi visste vi skulle over (i hvert fall i følge GPSen) og kom til en bomstasjon.  Her ble vi nærmest angrepet av tiggere som skulle ha penger og som forsøkte å åpne dørene på bilen.  Nå forstod vi hvorfor utleieren anbefalte oss å kjøre med låste bildører.  Det hele gikk fra ganske ubehagelig til veldig ubehagelig og vi fikk vår første opplevelse «med hjertet i halsen» på turen.  Vi kom oss igjennom og ut av Napoli.  Heldigvis.

Vi snakket om opplevelsen mens vi kjørte oppover åssiden og bestemte oss for at dersom det fortsatte på denne måten var det farvel til Amalfikysten for oss.  Dette var rett og slett ubehagelig.

Vi kjørte opp mot toppen av åssiden og var selvsagt veldig spent når vi bikket over på den andre siden – og for et syn som møtte oss!  Borte var lukten av søppel og innpåslitne tiggere.  Borte var angsten for mafia og annen elendighet!  Det var virkelig ille, men verd hvert sekund når vi får se hva gevinsten er… Foran oss lå det mest fantastiske landskap du kan tenke deg og vakrere ble det etter hvert som vi kjørte nedover åssiden på andre siden og ned mot kyststripen.  For en naturperle! I pluralis form – For noen naturperler, på rekke og rad.

• 

• 

Ned gjennom åssiden bærer det og helt ned til kysten.  En kyststripe som klamrer seg til åssiden eller fjellet eller hva man vil kalle det.  For alle som har kjørt langs Sognefjorden på de male veiene hvor det går rett ned på den ene siden mot vannet og rett opp på den andre siden opp mot fjellet – her er det akkurat det samme bortsett fra sitrontrær, en annen byggestil og generelt annet klima.  Utrolig vakkert.

Vi kom til hotellet – et kjempekoselig hotell med balkong ut mot havet. Kan man vel ha det bedre – og romantisk var det også!

• 

• 

Vi ble sittende på hotellrommet og titte utover for deretter å bevege oss ut på balkongen og nyte utsikten også derfra. Hvilken «kjempeflaks» vi hadde når vi bestilte hotell!

Den samme ettermiddagen så vi det var mange mennesker som samlet seg like bortenfor hotellet og i tillegg stimlet det sammen med båter på nedsiden.  Vi ante at her skal det foregå noe så vi ruslet bortover.  Det var VM i «Cliff Diving»!  Ikke noe for meg med min høydeskrekk, men artig å se på.  Vi har aldri sett noe lignende noen gang.

• 

• 

Vi hadde leid oss bil og forstod fort hvorfor bilutleieren ikke regnet med å få en like hel bil tilbake. Det var smalere enn vi hadde tenkt, og parkeringsplassen vi fikk på hotellet var både liten og «hang i løse lufta» så her var det bare å klore seg fast.

Når du besøker Amalfi-kysten skal du la sansene løpe fritt; Øynene finner alltid noe nytt spennende, vakkert og godt å se på og luktene er herlige både av sitrus og deilig mat. Lydene av de hektiske italienerne, havet og bilene som tuter. Det hele er kort og godt fantastisk.

• 

• 

Og hadde vi vært en smule misfornøyd i sin tid med maten i Cinque Terre så var vi det i hvert fall ikke her.

Like i nærheten av hotellet lå det mange små landsbyer og et par litt større byer. Den første landsbyen vi besøkte lå inne i en liten bukt og var et sjarmerende lite sted, men nok i bunn og grunn også en turistfelle…

Og, selvsagt fikk mor tilfredsstilt sitt behov for litt «shopping» i byen Positano. Dette var en by med en viss størrelse og derfor også inneholdt alt hva hjertet kunne begjære og ikke…

Denne turen til Amalfi-kysten velger jeg ikke å bruke ordene som det viktigste redskapet, men bildene. Derfor vil det ligge et stort antall bilder lengst ned i reisebrevet – bilder sier så mye mye mer enn et fattig språk.

Kanskje høres det dumt ut, men vi valgte å bruke en av dagene vi hadde på Amalfikysten til å besøke vulkanen Vesuv og den forsvunnede byen Pompeii.

• 

• 

Vi kjørte egen bil nesten hele veien tilbake til Napoli og deretter opp til en parkeringsplass ved foten av Vesuv. Her fikk vi ikke kjøre lenger da man anså det for farlig – og i hvert fall ønsket de å tjene penger på «risiko-bildet». Vi parkerte lydig bilen og fulgte med den halvmilitære bilen oppover.

• 

• 

Turen var helt ufarlig da det var vakter og guider med oss, men man skulle ikke gå mange meterne på utsiden av stien før du havnet i «uføret».

• 

• 

En kort biltur og vi var i Pompeii. En mektig opplevelse, ikke minst når man begynte å tenke på hva som faktisk hadde skjedd i denne byen. Hvilken redsel og lidelse.

Vi kjørte tilbake til hotellet og hadde fått litt av hvert og tenke på, men ristet det fort av oss når vi atter så den vakre Amalfi-kysten ligge foran oss.

Som jeg skrev foran her så velger jeg nå å la bildene gjøre resten av jobben. Det eneste og viktigste jeg kan si; Kost på dere en uke på Amalfi-kysten, nyt dens Limoncello, deres sitrus-orienterte mat og herlige livsstil. Det er som vitaminer for kroppen.

På en måte er det synd og ha vært her i og med vi har som motto og prinsipp «Been there – done that», men du kan reise dit og dersom disse ord og disse bilder har bidratt til at du får en slik opplevelse så er det verd det.