Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 9)

Facebook
Twitter
LinkedIn

Ny dag og nye muligheter. Jeg starter opp igjen til en utrolig nydelig dag. Ligner ikke på vestlandsvær i det hele tatt. 25-26 grader i skyggen i dag også, så det blir varmt under pelsen, men ikke et negativt ord fra min side.

Veien ned mot Trengereid lignet mest på et pass eller skar, og tilbake i Trengereid i dag tar jeg til høyre langs E16 med retning mot Voss nå med full mave etter en bedre frokost – for ikke å snakke om middagen i går kveld. Den kan jeg leve lenge på.

Her langs E16 er det tunnel på tunnel på tunnel på… Så det er ikke så mye å få sett, men det er nok ikke det som har vært hovedmotivet heller, selv om jeg kunne ønsket meg litt mer sol mellom tunnelene…

Ikke minst er det litt vanskelig å omstille øynene. Et råd jeg har fått er å lukke øynene et par sekunder før jeg kjører inn i tunnelen for så å åpne de ved tunnelinngangen. Det kan jo være noen katastrofale sekunder… – så om rådet er godt skal jeg ikke uttale meg om. Jeg har i stedet valgt en hjelm med innebygd solvisir som kan tas opp og ned under kjøring. Det er i hvert fall praktisk og så slipper jeg å holde øynene lukket i flere sekunder i 80 kilometer i timen…

Veien følger langs Veafjorden og er knallfin. Kjempefine og avstemte svinger som gjør det til en nytelse å legge seg ned i – vel og merke den delen av strekningen som foregår på utsiden av tunnelene. Tunnelene her bortover er fulle av svinger, det er nesten ikke en eneste en som er helt rett – så her må jeg holde tunga rett i munnen.

Jeg forlater Veafjorden og følger elva Dalevågen oppover mot Dale. Samtidig får jeg besøk av Bergensbanen som også følger samme trasé. Og Bergensbanen kommer jeg til å ha følge med helt til Voss.

Det beste jeg kan si om veien fra Bergen til Voss er at den strekningen er fin å kjøre og at den er effektiv i og med at mesteparten er i tunneler. Det som er utenfor tunnelene er helt fint, kanskje litt kjedelig for noen, men det er en smakssak.

Hvordan noen kan si det er kjedelig når man kjører langs så fin natur er for meg et under – jeg krysser frem og tilbake langs Vosso-elva og nyter synet av en elv med stor vannføring etter mye nedbør og årstidens snøsmelting.

Det er åpenbart masse hjort oppover denne dalen også, for her er det hjorte-skilt rundt enhver sving og fortsatt 25 grader varmt i skyggen. Ikke rart det er varmt under min pels også…

Jeg passerer Bulken og samtidig kommer jeg inn i enden av Vangsvatnet hvor det på begge sider av veien går høyt til værs med fjellformasjoner som Gråsida og Volafjell, begge godt over 1300 meter over havet der de ligger.

Voss er også godt kjent som vintersportsted på linje med de store her i landet.

Jeg forlater Voss igjen etter å ha fått meg noe å spise – endelig. Veien fra Voss og videre mot Vik i Sogn (Rv13/E16) bærer preg av å være en av stam- og hovedveiene i området der den følger langs Lønavatnet og Strondaelvi (inntok lunsjen her) hele veien til Vinje som er et knutepunkt. Her kan du fortsette langs Rute 7 – «Tunnelen» mot Aurland, Flåm osv, mens jeg fortsetter over en av landets vakreste fjelloverganger – Vikafjellet.

Fossene er utrolige fine på denne tiden når det er såpass god vannføring som det er nå. Og akkurat i det jeg forlater Tvindefossen kom jeg i kontakt med den lokale vepsen som fant en liten luftestripe nederst på visiret og traff meg i kinnet så det smalt. Den svirret litt rundt i halvsvime på innsiden av visiret før jeg fikk den ut. Det var andre gangen på få dager…

Jeg fortsetter oppover dalføret og kan se konturene av Vikafjellet i det fjerne – jeg gleder meg allerede… Jeg klatrer videre oppover langs en elv med mye vannføring og ankommer Vinje – en liten plass, nesten ingenting, men et stort veikryss.

Dagen i går var lang, og bestod av ganske så mange kilometer og det merkes på kroppen faktisk også i dag, men det er fortsatt noen mil igjen før jeg kan slappe av med noe kaldt og drikke og en god varm dusj. Har liksom satt meg noen mål som jeg ønsker å holde og i dag er målet Fjærland (eller rettere sagt Balestrand hvor jeg skal overnatte).

Veien er virkelig herlig å kjøre så sent på ettermiddagen (er litt sliten av småveiene). Her kan du legge deg godt ned i svingene og virkelig nyte kraften i sykkelen.

Fra Oppheim følger jeg dalen nedover til Vinje som stort sett er et stort veikryss der E16 møter Rv13. Selvfølgelig også noe bebyggelse og jordbruk, men veikrysset er nok hva stedet er mest kjent for. I dette veikrysset tar jeg til venstre og følger Rv13 i retning av Vikafjellet, Vik og Vangsnes ved Sognefjorden.

Dalen fra Vinje mot Vikafjellet kan best betegnes som en ravine, trangt så det holder, men nettopp derfor også spektakulær. Elva renner ut ved Myrkdalsvatnet og veien følger som vanlig innsjøen. Også her er det trangt om ikke like så trangt som tidligere, og bedre blir det ikke av at fjellet ”henger over” veien her jeg kjører. Det blir liksom litt spesielt og henter fram den varsomme sjåføren i meg.

Vikafjellet er nok det fjellet som først blir stengt om vinteren. Det er særdeles værhardt her oppe, og ditto goldt. Jeg har bodd i Vik i Sogn et år for mange år siden og det var ikke sjelden fjellovergangen var stengt. Så her er det værhardt. Men en vakker fjellovergang er det. Vikafjellet er et av de få steder her i landet der man kan stå på ski om sommeren og kjøre 20 minutter ned til Viksøyri og ta deg en dukkert i fjorden. Nå skal jeg ikke påstå at Sognefjorden er et bade-eldorado – det er relativt kjølig selv om sommeren, men det er fullt mulig og blir gjort av mange.

Klatringen opp til Vikafjellet er nærmest en tur gjennom mange store og små gårdstun på veien oppover, og enkelte steder langs strekningen så er det så vilt at det nesten er som en helt uberørt natur – ”hvitt område” på kartet. Vakkert og vilt samtidig. Deler av området er noe av det villeste jeg har kjørt igjennom i Norge, så det er bare å nyte når du først har sjansen.

Og ser du på bildet fra fjellovergangen skjønner du sikkert også hvorfor jeg synes Vikafjellet er noe av det fineste du kan finne av fjelloverganger – det går rett og slett kaldt nedover ryggen når jeg ser utover.

Så var det det med det kommersielle Turist-Norge… Sameleir på Vikafjellet!? Det gir i beste fall et villedende bilde av norske tradisjoner og burde etter mitt syn vært forbudt. Har selv bodd et par år i Finnmark og samekulturen er utrolig rik, men jeg synes det blir feil å ta den med til Sør-Norge som om det er et naturlig innslag også her. Jeg synes faktisk Turist-Norge skal være noe mer kritiske til hvordan vi markedsfører landet vårt, særegenhetene våre og kulturen vår. Det var dagens tekst.

På Vikafjellet kan man faktisk fra tid til annen se reinsdyr, ikke mange, men noen har jeg sett gjennom mine mange overfarter. Kanskje derfor samene synes det er på sin plass med sin tilstedeværelse….?

Etter å ha kommet innpå platået her, ble det med ett ganske humpete. Nytelsen er ikke lenger den samme og jeg må i hvert fall følge med på en annen måte enn før kleiva, der veien var fin på alle måter. Det ble heller ikke noe bedre av at regnet tiltok skikkelig og jeg måtte ta en kort stopp for å dekke til tankveskene.

Mot slutten av selve Vikafjellet – rett før man starter nedstigningen mot selve Vik i Sogn passerer jeg Ovrisdalen på høyre side. Den viser starten på dalen som ender ut i selve Vika-bygda.

Vik i Sogn er en vakker liten bygd innerst i en liten fjordarm til Sognefjorden. Viksøyri er det egentlige navnet som henspeiler til elveosen som ligger sentralt i Vik. Vik var hovedsakelig etablert rundt aluminiumsproduksjonen til Hydro, men som nå er nedlagt. Bygda er også kjent for et veldig godt klima, spesielt godt for frukt og grønnsaker som også gjenspeiles i næringslivet.

Men som sagt omkranset av en værhard fjellovergang og en til tider lumsk Sognefjord, så er fra tid til annen bygda faktisk helt isolert vinterstid – ingen ferje og ingen åpen fjellovergang. Da sitter du der!

Da har jeg ankommet Vik i Sogn og følger ganske enkelt Rv13 gjennom bygda. Selv om det kanskje er en smule subjektivt, vil jeg nok si at bygda fortjener en liten stopp, f.eks. nede ved brygga. Der er det ordentlig koselig, og gir litt atmosfære.

…og reisen fortsetter snart!

More to explorer

Marbella og omegn

Marbella og omegn – del 1

Marbella har de siste 12-14 årene mer og mer blitt vårt hjem nummer to. Vi har hatt en leilighet her nede i alle disse årene og byttet i fjor til en litt større. Vi elsker området, menneskene, klima og ikke minst området rundt. Det passer både for oss, våre barn, våre barnebarn og våre foreldre – vi har ikke opplevd at noen mistrives her bortsett fra at noen synes det kan være litt turistifisert, men det lærer man seg å unngå.

I am back

Snart tilbake…

Så er jeg (og nå også kona – Grethe, som tar hånd om shopping pluss litt annet) tilbake igjen med nye reiser og nye eventyr – umiddelbart etter nyttår.

Suleskaret (del 2)

Suleskaret (del 2)

Suleskar – en drøm av en vei for oss som kjører MC. Jeg vil påstå det samme for alle andre også, men det er en sommeråpen vei som er litt smalere enn normal standard…, men desto vakrere!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *