Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 8)

ATV’er er blitt en ny farsott, ikke minst på bygdene. Og i Herøysund hadde de absolutt fått innpass. Og det var ikke 13-14 åringer som lekte seg på jordet, men fullvoksne gutter i 40-års alderen. Hyggelig at også vi får lov til å leke oss litt som gutter flest!

Klokken er syv på kvelden og det er fortsatt 24 grader varmt og det er ikke dårlig. Det er rett og slett en kjempefin sommertemperatur og jeg nærmer meg ankomst til Rosendal der jeg skal ta ferje over til Gjermundshamn.

Selve ferjeleiet ligger i Løfallstrand, et par kilometer videre langs Rv48 etter at du har passert Rosendal.

Rosendal er knutepunkt for Rute 4 – ”Haukelifjellet” og der har du muligheten til å ta den turen i stedet, dersom det skulle friste. Det skal som kjent ikke jeg. Jeg skal nyte vestlandets gleder de nærmeste dagene.

Idet jeg passerer Dimmelsvik blir jeg oppmerksom på noen ”voksne barn” som lander på et jorde ved siden av veien her. De har hoppet med paraglider og for de som evt. skulle ha interesse av det finnes det sikkert muligheter. Det er imidlertid ingenting for meg – liker ikke høyder spesielt godt og det å ferdes i høyden er kun for transport, ikke gleder.

Det er fint her borte langs Hardangerfjorden eller Kvinnheradsfjorden som det heter her, rett ved Rosendal som jeg nå kjører inn i. Og Folgefonna, den brer seg utover høyt oppe til høyre. En utrolig fin bre og den er lett tilgjengelig både visuelt og fysisk.

Det er i hvert fall tydelig at jeg nå har kommet inn i Hardanger. Det synes på antall frukttrær, selv om det er for sent for blomstring og for tidlig for selve fruktene. Likevel ingen tvil.

Og der kjørte jeg jammen rett på ferja – Lucky me! Og ferja krysser Hardangerfjorden og tar meg over til Gjermundshamn på nordsiden av fjorden. Etter å kommet i land på andre siden fortsetter jeg videre langs Rv48 i retning av Mundheim og videre til Norheimsund.

Rv48 slynger seg videre innover Hardangerfjorden. Og det som karakteriserte hele gårsdagen gjelder også i dag – veldig fin vei å kjøre på for oss tohjulinger. Som støpt for oss.

Jeg tok en liten tur ”den andre veien” mot Våge og det var en helt annen kvalitet – dårligere er et forsiktig uttrykk, men her er det altså veldig bra.

Jeg kjører etterhvert inn i Kvam kommune som strekker seg langt innover på nordsiden av Hardangerfjorden. Og her var det i tillegg ganske så pent.

For å være helt ærlig så ser det litt spøkelsesaktig ut her. De 3 husene jeg ser langs veien ser mer eller mindre fraflyttet ut – ingen positive vibrasjoner for fremtiden med andre ord.

Jeg fortsetter rett frem langs Rv49 i retning Norheimsund. Rv48 som jeg har fulgt en stund fortsetter imidlertid mot venstre i retning av Eikelandsosen.

Fra Mundheim og i retning av Norheimsund ble nok veien merkbart dårligere, spesielt for firehjulinger. Ikke på langt nær så merkbart for oss tohjulinger, men stedvis er det faktisk så smalt at selv jeg må være litt obs. Hovedårsaken er at mange av de du møter er turister som ikke er vant til denne type veier og er litt redd for kanter og det som ellers er. Resultatet er at de krever ganske så mye av veiens bredde.

Som turist er dette en utrolig fin tur å kjøre, men skrekkelig mange spisesteder som en får lyst til å besøke er det vel synd å si det er. Overnattingsmessig er det heller ikke så mye, men det kan jeg vel heller forstå, de skal leve de 48 ukene i året som ikke er fellesferie også…

Inn i Oma kjører jeg, og hvilket idyllisk sted det kunne vært nede ved Hissfjorden hvis det ikke hadde vært for at hele vika blir ødelagt av en stor forfallen industribygning – ikke vakkert (…og det var forsiktig uttrykt). Skjerp dere, folkens!

Rett på utsiden av Oma fant jeg imidlertid noen fine hytter for utleie – hadde absolutt ikke hatt noen problemer med en natt eller to der, snarere tvert imot. Stedet kan jeg absolutt anbefale.

Fra Oma fortsetter jeg inn og runder Strandebarmbukta med tettstedet Strandebarm lengst inn. I dag er det så fint vær at folk ligger og soler seg i alle mulige retninger her, det er jo om å gjøre å utnytte de mulighetene værgudene gir…

Og etter Strandebarm kom jeg til Fosse som ligger på andre siden av Strandebarmbukta. Fosse var noe helt annet enn Oma, her har de i hvert fall forsøkt å bevare størstedelen av det opprinnelige. Bra!

Rv49 slynger seg videre langs fjorden og innimellom ”småbrukene” – i hvert fall småstedene. Og denne gangen mener jeg virkelig ”slynger seg”. Optimistisk nok er hastigheten 80 km/h her, men selv for sykkel var nok det i meste laget… Om jeg har problemer med å opprettholde en passende marsjfart, kan jeg love at den gamle turbodiesel-bilen jeg tok igjen hadde virkelige problemer. Og det ble også et problem for meg, for ikke ser det bra ut det som kommer ut bak av en TD-bil, og jeg kan love dere at ikke luktet det godt heller.

Passerer Røyrvik og akkurat der gikk Rv49 over til å bli noe som lignet et sykkelsti, veibredden var i hvert fall på det nivået. Og det som verre er, veldig humpete, gårdstun på alle kanter og med mye hjort i tillegg, da er det ikke så mye positivt å uttale seg om… Hvorfor var ikke vår tidligere samferdselsminister Opseth her en tur mon tro?

Passerer Tørvikbygd med Hardangerfjorden på høyre side og det 1046 meter høye fjellet Vesoldo ragende på venstre side og her ble veien merkbart bedre, usikkert av hvilken grunn – har vel heller ikke så stor betydning skulle jeg tro. Bedre ble den uansett.

Endelig Norheimsund. Jeg gleder meg virkelig til å finne noe å sette tennene i…

Etter matbiten tar jeg til venstre og inn på Rv7 som kommer fra Gol, Geilo og Hardangervidda og Granvin. Denne skal jeg nå fortsette over et høydedrag i retning av Bergen. Selve ruta passerer ikke gjennom selve Bergen sentrum, men Trengereid som ligger noen få kilometer fra Bergen sentrum. Selv skal jeg imidlertid til Bergen for å overnatte. Bergen er en av de hyggeligste byer jeg kjenner, så en natt her sier jeg aldri nei-takk til. Ei heller i dag, men det er ennå noen kilometer igjen til dusjen og halv-litern…

Jeg har fått los på Bergen og følger nå en av de mest trafikkerte veiene inn mot Bergen både pga øst-vest forbindelsen, men også fordi jeg etterhvert passerer Bergens utfartssted nr 1 (på fjellet) som heter Kvamskogen.

Rett etter jordbrukslandet (det både lukter og ser sånn ut) på innsiden av Norheimsund kommer jeg til to fosser, en på hver side av Rv7. Den første heter Fosselva (merkelig navn) og til tider – blant annet i dag – går den over veien (merket i kartet med ”Foss over vei”). Her er det store sjanser for å bli våt, i hvert fall langs gamleveien som jeg benyttet noen hundre meter. Videre oppover Rv7 mot Tokagjelet kommer jeg også til Steinsdalsfossen og begge disse fossene er svært fine og spektakulære spesielt nå med god vannføring.

Og så klatrer jeg oppover Tokagjelet mot Jonshøgdi og Kvamskogen. Siden jeg skal helt opp til Kvamskogen skal jeg også ganske høyt, faktisk helt opp til ca 1000 meter over havet. Og fordi dette er en av de viktigste veiene til Bergen er det også en mengde tunneler – det er tross alt det mest effektive, men når det også er svinger i de, da er de ikke alltid like artige…

Til Kvamskogen kom jeg imidlertid og her var det reneste hyttelandsbyen, og det er vel stedet også kjent for å være – burde med andre ord ikke være noen stor overraskelse. Og så er det i hvert fall kjent for en ting til, og det er at Bergenserne setter campingvognene sine her oppe. De driftes som hytter – og det synes.

Det ble bare en liten matbit i Norheimsund, ikke nok til å fylle maven akkurat – tenkte på middagen i Bergen i kveld… Det angrer jeg på nå, mangler litt på konsentrasjonen og det er ingen bra situasjon på MC. Må i hvert fall ta det litt rolig, ellers så ender jeg inne i en campingvogn før jeg vet ordet av det.

Rett før Haga kom jeg ut av en tunnel og følte det som om jeg kom rett ut i fjorden, nærmere bestemt Samnangerfjorden. Etter lengre tid inne i fjellet kan jeg love at det ble stor endring i naturbildet. Måtte blunke noen ekstra ganger…

Fra Samnanger og videre mot Trengereid kjører jeg langs en dal med Gråfjell på høyre side og Gullfjell på venstre side, litt av en kombinasjon… Begge fjell i underkant av 1000 meter over havet.

Veien – Rv7 – bør være bra, og den er bra, så det er ikke så mye å rapportere hjem om akkurat. Mye av veien er forøvrig lagt i tunnel, så dette blir vel på mange måter en transportetappe mot Bergen.

Med de temperaturene som det er i dag, kunne jeg nok godt tatt meg et bad i et av vannene her oppe. Det hadde ikke vært direkte dumt, men jeg får holde meg til jeg kommer til hotellet. Forhjulet har fått los på fiskebrygga nå og jeg er på tur inn til sentrum, noen få kilometer. Det skal bli utrolig deilig.

…og reisen fortsetter snart!