Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 7)

I Sanneid tar jeg til høyre og kjører mot Ølen som er en avstikker fra den ordinære og mest vanlige ruta. Langs avstikkeren er det fine jordbruksområder og en veldig fin vei. Var litt redd for at den skulle være dårlig i og med at den ikke var en ren hovedfartsåre, men denne var veldig bra og passer aldeles utmerket til å kjøre MC. Turen til Ølen tok ikke lang tid, så så lenge var jeg ikke i paradis på veien, men fint så lenge det varte – nye opplevelser i vente.

Fra Ølen tar jeg E134 i retning av Haukeligrend og Oslo. Utrolig, men sant. Jeg skal følge den et lite stykke til Lauareid. Merkelig retning eller hva? Sånn blir det noen ganger i dette landet når man kjører i retning nord-syd. Årsaken er at alle hovedveiene mellom øst og vest stort sett blir krysset og noen ganger følger jeg en slik for å finne en mer optimal nord-syd strekning. E134 høres vel ikke så veldig spennende ut, og er det vel heller ikke, men det er faktisk ganske fint å kjøre her allikevel.

Fra Ølen og oppover E134 så klatrer jeg sakte men sikkert oppover mot nok et høydedrag – nok av de på denne turen, men det er jo for så vidt det Norge består av – større og mindre høydedrag, fjorder og fjell. Vakkert er det i alle fall!

Inn i Hordaland fylke og Etne kommune bærer det og her er det tydeligvis mye hjort. Egne skilt for hjortetrekk har de også. Jeg har ikke så mye erfaring med hjort, men rådyr har jeg derimot vært ute for et par ganger (Rute 10 – ”Øy-hopping”), så vær spesielt oppmerksom spesielt på morgenen og i skumringen. Og etter at jeg har kjørt opp på et høydedrag, ja – du gjettet riktig jeg er på vei ned igjen…

Det er ikke bare oss innenfor MC-dressene som har det varmt på en dag som denne. Jeg registrerer at selv kuene og hestene gjemmer seg i skyggen under trærne, det er nesten ingen som er ute og beiter i åpent landskap. Antar i min uvitenhet at det samme kan gjelde for elg, rådyr og hjort også og at de derfor holder seg unna veien… Håper det er sånn.

Inne i Etne møtes jeg av en heller dårlig ”luft”. Her lukta det ikke spesielt godt i dag – varmen har sikkert gjort sitt til at gjødslingen gir ”litt mer fra seg” enn vanlig, men god var ikke lukta uansett årsak og tankene til Wonderbaum’en kommer ugjenkallelig tilbake.

Herfra jeg er nå, er det faktisk ikke mer enn en 12-13 mil over til Haukeli og det er ikke rare turen det på en sykkel. Og hvorfor snakker jeg om Haukeli, jo fordi da er det raskt å smette over til Setesdal hvor jeg har en del familie og kanskje etterhvert bosted (Rute 5 – ”Setesdalen”).

Etter å ha passert Etne – kjører jeg langs en elv og siden Stordalsvatnet, en sinnsyk morsom vei å kjøre. Ikke for svingete og ikke for smal – skal lure på om ikke det er noen motorsyklister som har bygd denne veien. Jeg er rimelig sikker på at de som har tegnet og bygd disse veiene er motorsykkelentusiaster. De har tenkt som så at nå skal jeg benytte sjansen til å bygge en vei helt etter egne drømmer. Ingen kommer til å forstå det – det er jo bare eneste måten å bygge vei på der. Utrolig ikke sant, men kanskje sant også?

Uansett, det var en veldig fin avstikker og absolutt verd å kjøre og å nyte. Egentlig skulle jeg ønsket jeg kunne lagt meg til her i natt, men nå er det bestilt et hotellrom i Bergen så da får jeg følge planen. Det hadde vært deilig å hatt en natt utenfor storbyen (skulle bare visst hva som kom noe senere på en av de andre turene mine denne sommeren Rute 12 – ”Filefjell”)

Rett før Lauareid tok jeg av til venstre langs Rv48 og skulle igjen over en fjellknaus og passerer Håland og videre også Skånevik. Forhåpentligvis står det en ferje og venter på meg – ellers så får vel jeg stå og vente på den.

Fra fjellet ser jeg ned mot Skånevik, og nå kjenner jeg at jeg har svettet umåtelig mye i dag. Har drukket mye også, men tror kanskje ikke det har vært nok selv om jeg har passert 3 liter. Jeg får sørge for noe kaldt og leskende. Ufattelig hvor viktig det er med mye å drikke selv når man ”bare” kjører sykkel.

En av de kalde, mørke og våte tunnelene kan også gjøre noe av samme nytten. Det opplevde jeg akkurat og nå var det utrolig deilig. Har kjørt gjennom mange tunneler i andre sammenhenger hvor det ikke har vært deilig å bli nedkjølt i en tunnel, men i dag var det bare herlig.

Veien derimot var ikke spesielt avslappende. Her skulle man tro den var konstruert av en kjeglekjører eller slalåmspesialist. Det var vel de som overtok stafettpinnen etter motorsyklisten tidligere på turen, og tenkte at nå er det vår tur til å skape en vei helt etter våre drømmer…

Jeg nærmer meg Skånevik med stormskritt og bilene som kommer i møte tilsier at ferja har kommet inn og jeg kommer ikke til å rekke den. Ikke så mye å gjøre med det, og for all del: Ikke kjør gris for å rekke en ferje, det er mange måter å ende sine dager på og det må i hvert fall være en av de mest idiotiske spesielt i og med at ferjene går ganske så ofte her på hovedsambandet.

Skånevik kan til forveksling se ut som en liten sørlandsby her den ligger helt nede ved vannet. En liten godt skjult perle kanskje, veldig pent var det i hvert fall her.

Du verden så mange fine steder det er når man kjører litt utenfor allfarvei i dette landet. Ferja har forlatt kaia, men jeg tror nok jeg kan trenge litt pause uansett. Det har vært en lang dag i salen så langt.

Etter en pause på omlag en time fikk jeg være med på en veldig fin overfart. Stod utenfor brua på ferja og fikk følge seilingen derfra og det var en virkelig fin overfart. Da har jeg kommet inn til Utåker og følger Rv48 og skal følge den rundt neset til Rosendal hvor ny ferje venter (håper jeg fordi det begynner å bli sent og jeg er både tørst og sulten).

Veien her har vesentlig dårligere kvalitet enn det jeg hittil har blitt bortskjemt med – spesielt veidekket, ikke nødvendigvis svingene.

Under turen inn til Skånevik (og for den saks skyld ethvert annet ferjeleie) opplevde jeg at mange kjørte på for å rekke ferja. Det er ikke spesielt lurt, og er i hvert fall ikke risikofritt. Men det var ikke særlig mye bedre når jeg kjørte av ferja i Utåker. Da møtte jeg nemlig alle de som absolutt skulle rekke ferja og de kom som prosjektil rundt svingene – og svinger – ja, det er det nok av på denne kanten av landet.

Som jeg stort sett har gjort i hele dag, så kjører jeg enda en gang over et høydedrag langs et vann. Jeg har rett og slett ikke tall på alle høydedragene med innsjøer jeg har passert de siste par dagene. Over her kjørte jeg i hvert fall i skyggen og det var jo en endring til det bedre (i hvert fall i dag). Det er svalt og det gjorde godt.

I Valen ble jeg faktisk litt imponert – på et så lite sted ligger det faktisk et sykehus. I dagens trend med sentralisering til store enheter var i hvert fall ikke dette helt i tråd med den tendensen. Positivt og bra, synes nå jeg.

Og jeg fortsetter langs Rv48 langs fjorden som jeg har gjort hele dagen ellers – kan ikke avslutte dagen uten fjorden, det ville vært unaturlig… Når jeg bare hadde passert Sunde og kom litt ut mot Rosendal ble veien faktisk ganske fin. Bred og fin ble den. Kanskje ikke så veldig artig, men deilig strekning var det og litt avslappende.

Jeg innrømmer gjerne at jeg akkurat nå ser mest frem til å få meg en kald pils etter en god dusj på hotellet.

…og reisen fortsetter snart!