Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 5)

En ny dag står for tur og mens dagen i går ble avsluttet med litt gufsete gråvær og var jeg nok ærlig talt litt spent på hvordan dagen i dag ville fremstå, men det var ingen grunn til bekymring. Knallblå himmel og varmt – tildels veldig varmt selv om jeg har lovet at jeg aldri skal si et negativt ord om varme her i Norge. Uansett blir det godt og varmt under dressen i løpet av dagens etappe.

Etter en rask frokost tar jeg umiddelbart av fra Rv44 og tar Rv504 gjennom Varhaug. Rett etter Varhaug fikk jeg oppleve årets bratteste jernbaneovergang – kan godt se for meg at ungdommen benytter denne til å teste flyegenskapene både med bil og MC. At ikke veimyndighetene tenker seg om i stedet for å lage sånne åpenbare testplasser… Ikke helt lovlig og ikke helt sunt antakelig, men, men.

Jeg fortsetter langs veien til jeg kommer til et lite sted som heter Myrene.

Både Rv44 og Rv504 er fine standard veier. Men det skulle bare mangle så lenge jeg er midt på flateste Jæren. Og det lukter både det ene og det andre uansett hvor jeg snur meg og flatt er det. Jeg er med andre ord midt i landbruksdistriktet på Jæren. Lukta stammer nok fra både det ene og det andre dyretypen, men på en stor driftsbygning står det til og med GRIS med store bokstaver som om ikke det var lett å kjenne igjen på lukta… Det er nemlig ingenting som lukter så ille som gris og grisehold, men noen må jo avle fram dyrene også i og med at alle (nesten) spiser svineskjøtt.

Fra Varhaug er Rv504 preget av rette strekninger om enn noe småkupert innimellom. Ikke så veldig spennende kjøremessig, men selvfølgelig er veidekket veldig bra når stedet knapt vet hva kulde er.

Dagen i dag er preget av å være en lang etappe. jeg skal innom en 3-4 ferjer som kan forsinke ganske mye, så det kan være vanskelig å planlegge til minste detalj, men jeg får se hvordan dagen utvikler seg, sluttdestinasjon er planlagt å være Bergen som det alltid er hyggelig å komme til.

Jeg kjører i Hå kommune fortsatt. Dekket av beiteområder så store som jeg aldri har sett. Store gårder og ditto store jorder så langt øye og horisonten rekker.

Jeg kjører etterhvert inn i Time kommune og det er tydelig at jeg fjerner meg mer og mer fra Jærstrendene og Jærslettene. Jeg ser flere høydedrag og fjell (kanskje litt overdrevet) i det fjerne og det rimer bra med at jeg skal over Knudaheio og videre mot Byrkjedal. Så her tyder det på at ruteangivelse, kart og terreng er rimelig avstemt.

Langs et vann som ligger litt nedenfor Rv504 står det et skilt med anvisning ned til en fiskeplass. Kanskje det hadde vært en ide å ta med seg stanga og se hva denne ”pytten” hadde å by på? Det kan jo være en hyggelig avveksling.

Jeg er faktisk kommet til et kryss der jeg skal inn på Rv505 i retning av Bryne og Undhjem og har også kommet meg litt på baksiden av Jærstrendene. Jeg fortsetter langs det bakre høydedraget og med slettene på venstre side og høydedrag på høyre side av meg. Høydedragene er litt spesielle her. De er stort sett blankskurte – ikke mange trær å se her nei. Kan faktisk minne litt om hvordan høydedragene i Møre og Romsdal ser ut. Det henger sikkert sammen med vær og vind og skiller seg i hvert fall klart fra hvordan høydedragene er på Østlandet.

Jeg nærmer meg Undhjem og har gjort en opptelling: Jeg har passert 4.282.136 kuer på veien hit. Håper ikke jeg har misset noen på veien… Rett etter at jeg har kommet inn i selve Undjem står det skilt til høyre med ”Knudaheio” (litt av en skrivemåte, men jeg får holde meg til den heretter for ikke å tirre på meg lokalbefolkningen), til og med merket som severdighet. Så dette gleder jeg meg til. Og med det klatrer jeg oppover, alltid med kameraet parat.

Så kjørte jeg akkurat 13,7 meter før jeg fant ut at jeg måtte ta noen flere bilder… – mye å ta bilde av her oppe.

Jeg klatrer ytterligere opp i høydedragene – det er vel derfor det heter heio – mye jordbruk. Ikke mye annet å skilte med her nei, det er jordbruk, jordbruk og atter jordbruk. Og så er det noen som driver med jorda i tillegg…

Veldig pent er det i hvert fall over her og så er det som min kjære far fortalte; Dette må være en drøm for motorsyklister. Fint dekke, noen aldeles herlige svinger og passe kupert. I tillegg er det en masse muligheter for fotturer oppe i heia også langs et av mange vannene over her, som for eksempel Edlandsvatnet.

Skal jeg si noe negativt om heia så må det være at det er mye grus i veibanen. Årsaken er enkel nok den. Det er såpass mye jordbruk og jordbruket drives så tett inntil en relativt smal vei at det nødvendigvis må bli mye jord og grus i veibanen – ikke artig for oss, men fullt forståelig. Og, det er masse ferister og mye etterlatenskaper i veienbanen – tror aldri jeg har sett så mye, jeg må kjøre slalåm mellom ”rukene”… Og dette gjør også at det faktisk kan være litt stygt og usikkert i svingene – det blir glatt… Heldigvis og i motsetning til en del andre steder jeg har kjørt, har de i hvert fall lagt feristene på rette strekninger og ikke midt i en sving. Bra!

Det er i hvert fall ingen tvil hos meg: Knudaheio er en av de vakrere steder jeg har kjørt og jeg tror for mange av oss et veldig lite kjent sted og ditto strekning.

Som jeg så vidt var inne på så har man mange muligheter til fotturer her. Det er sikkert kjempefint å gå turer her med det landskapet jeg nå ser rundt meg. Om man ikke absolutt skal ha full pakke med fjellur fra Jotunheimen da…

Det begynner faktisk å bli litt mer fjellformasjoner innover her. Jeg kan se at man er på sørvestlandet og med tendenser til innlandsklima. Det er faktisk ganske artig å se alle de topografiske skiftningene mens jeg kjører langs ruta.

Turen over heio er en severdighetsvei uten riksveinr. Det varer selvfølgelig ikke evig, så på andre siden møter jeg en ordinær riksvei og er tilbake på riksveinettet.

En liten ting til slutt: Hvis det passer sånn når dere kjører over Knudaheio så ta med dere nistekurven og spis lunsjen ved et av vannene her oppe. Det hadde jeg gjort hvis jeg hadde visst det jeg vet nå…

Og en annen liten ting helt til slutt: Kommer du andre veien så står det Langevatn på skiltet der du skal kjøre over Knudaheio. Vær obs på det.

Men alle fine ting nærmer seg slutten en gang, så også turen over Knudaheio og det merker jeg best fordi jeg nå kommer inn i et område hvor veien er noe bedre. En ting som slår meg er hvor grønt og frodig det er her. Jeg passerte også noen hager her og de var like frodige de som jordene rundt her. Sikkert ingen tilfeldighet. Godt klima og dyktige jordbrukere.

Og oppsummeringsmessig kan jeg ikke si annet enn at Knudaheio var knallfin – og jeg ønsker dere en god tur!

Så var det slutt og jeg har kommet ned på andre siden. Det ser jeg fordi det begynner å bli mer normal bebyggelse og litt småindustri og jeg traff E39 med et ”smell”, slutt på severdigheter og vakker natur (egentlig ikke for her er også pent, men jeg ble ekstra godt vant over Knudaheio).

Jeg skal til Vikeså og tar retning mot Kristiansand(!) selv om det høres litt merkelig ut. Veien følger fra høydedragene og delvis ned i dalføret som danner draget ned mot Vikeså. En elv og noen småvann danner basisen i dalen.

En av tingene som er felles for dalen jeg kjører i nå og selve Knudaheio, er at begge områder er veldig frodige, og jeg kan vel ikke si annet enn at det også her var veldig fint.

Til å være langs E39 var dette en fin strekning for oss tohjulinger – en pur glede å kjøre, rene kosen så og si.

Som over heia er det kjempemye sau også her. Tydelig at det er hovedingrediensen. Noe sier meg at jeg har kjørt i mye saueland i denne boka her (og den forrige for den saks skyld), men sauer er viktige og ”koselige” dyr ikke minst for bygdenorge.

Jeg fortsetter gjennom noe som heter Rogneskaret. Veldig fint å kjøre sykkel her – fine svinger (deilige…), en utrolig herlig følelse og legge seg ned og kjøre gjennom de svingene som er nedover her – og det er opplevelser som en skal ta vare på. Og det er 80-grense som gjør at svingene får enda en dimensjon i og med at det blir litt fart, etter norske forhold å regne vel og merke.

Vikeså nærmer seg med stormskritt og jeg starter på nedfarten – en 7%’s helning og er det en bensinstasjon i området bør jeg nok fylle – det kan bli tungt å dytte videre over mot Byrkjedal. Vikeså ligger vakkert til nede ved et vann rett etter at jeg har kommet ned fra høydedraget. Ikke et veldig stort sted, men en del nybygging som indikerer sunn aktivitet og det er bra.

Så er Pannen fylt opp igjen og jeg kan fortsette mot Byrkjedal med en god og optimistisk innstilling.

Fra Vikeså tar jeg så til venstre langs Rv503 i retning av Byrkjedal. Ved veien stod det faktisk et skilt at ved store nedbørsmengder stenges veien ved Gloppedalsura(!). I dag er ikke det noe problem med knallblå himmel og 24 grader+, så altså ingen problemer med nedbørsmengder. Og godt er nå det.

Veien over mot Byrkjedal er kjempefin for motorsyklister, men det viktigste her er at det var et utrolig fint område oppover her. Noen kjempefine vann som ligger tett inntil veien og danner en veldig fin ramme. Tydelig at jeg nærmer meg innlandet med litt annerledes, men vakker natur og fine fjellformasjoner. Det synes tydeligvis også brukskunstnerne som åpenbart blir tiltrukket av stedet. Tror jeg har passert 15 skilt som reklamerer for forskjellige typer brukskunst.

Det er ikke mye overnattingstilbud innover her. Et skilt med hytter og et med rom til leie er vel beholdningen av overnattingstilbud jeg har lagt merke til. Spisesteder er det vel sant og si ikke flusst av heller. Jeg tror ikke det er noen som hadde slått hardt ned på det om du hadde slått opp telt langs veien eller vannet. Det har jeg sett andre som har gjort og ville definitivt gjort det selv hvis jeg hadde hatt behov.

Og så kommer åpenbaringen fremfor meg og jeg forstår skiltingen om stengning ved store nedbørs-mengder – jeg kjører inn i det aktuelle området hvor jeg følger vannet innerst i det jeg vil betegne som et skar. Her lager de tydeligvis tunnel og det kan jeg faktisk ganske godt forstå… Det virker ikke helt safe å kjøre her når sant skal sies, men morsom og fin er veien likevel.

Det er vått i veien her selv om sola skinner fra blå himmel og det kan ikke bety annet enn at vannet renner ut i veien fra fjellene ovenfor og det forklarer ennå bedre hvorfor veien blir stengt ved store nedbørs-mengder. Veien her innerst i skaret er også nå så smal at møter jeg en bil rundt svingen her så… Og vannet renner… En spennende og spesiell veistrekning…

I enden – og etter å ha kjørt opp i selve skaret – kommer jeg til Gloppedalsura og lar bildene tale for seg før jeg fortsetter ned mot Byrkjedal.

Det jobbes nok ganske hardt for å unngå at veien skal være så overfølsom for nedbør. Det er mye veiarbeid langs den ellers så frodige veien ned mot Byrkjedal. Så kommer jeg ned til Byrkjedal som er knutepunkt for Rute 3 over Suleskaret. På Byrkjedalstunet tar jeg også en liten rast og får meg noe å spise på mens stive muskler får strekt seg litt på en av benkene som står her ute. Det ble ikke helt feil… Jeg sovnet like godt!

Jeg forlater Byrkjedal etter å ha spist en svele med rømme og jordbærsyltetøy og en iskald Farris. De fleste tok nok også en kaffe, men ikke jeg – det er ikke helt tingen for maven min. Det skal sies at en svele er ganske mektig tradisjonskost fra stedet og tradisjonsmat bør man absolutt prøve uansett hvor i verden man er – det er liksom en del av stedets identitet man får smake i ordets rette betydning.

Det er mange tunneler fremover – og en intern solskjerm i hjelmen er mer praktisk en solbrillene, så et bytte er naturlig, og som sagt så gjort.

Veien fra Byrkjedal er som på Vestlandet, den er fin og svingete langs elven og ligger vakkert til innimellom fjellene eller snarere skaret.

Mye trafikk er det ofte her også, faktisk også mange syklister – særlig treningssyklister fra det tunge sykkelmiljøet i Rogaland. Denne veien er et yndet sted å ta treningsturen sin på en søndag.

Jeg følger veien videre nedover langs elva, men kommer raskt til avstikkeren til Frafjord (holdt på å kalle det et lite bortgjemt sted), og kjører gjennom en lang tunnel. Tidligere var det en ekstremt liten, smal og svingete vei rundt og over fjellet som måtte forseres for å komme til Frafjord, men nå er det altså tunnel. Det går visstnok ikke an å kjøre gamleveien lenger på grunn av rasfaren, så da får jeg nøye meg med hullet i fjellet jeg også.

Frafjord ser ut som en liten innetrykt dal, med høye og bratte fjell- og dalsider på begge (alle) sider. Etter å ha kjørt gjennom tunnelen, kjører jeg videre gjennom dalen og følger veien mot Månafossen. Her plasserer jeg sykkelen på parkeringsplassen, pakker vekk noe av det varmeste tøyet og tar fatt på turen opp mot selve fossen. En kjempefin fottur på ca en halv time opp i fjellet og til Månafossen.

Tur til Månafossen er nødvendigvis ikke så greit å gjennomføre på en dag som dette med nesten 25 graders varme i lufta, men vi tourere er noen tøffinger, så… Godt å få beveget seg litt og strekt på noen etterhvert stive lemmer.

…og reisen fortsetter snart!