Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 14)
Det er et fantastisk fint vær, deilig og varmt, et lett skydekke. Blåser ikke spesielt mye, en lett bris kanskje, frisk i kasta muligens – skal ikke prøve meg som meteorolog, men vinden skaper i hvert fall ingen problemer for meg. Lurer forresten på hvordan det går for styrmannen i ferja dersom det blåser opp til kuling…?
Jeg skal da kjøre fra Vinsternes mot Aure og følger Gjerdevika. En flott skjærgård, men for meg som har vokst opp med Tønsberg-skjærgården blir den liksom litt annerledes. Jeg kan likevel godt forstå de som kjøper seg hytte her for rekreasjon, men noe dårligere vær enn på vestfoldskysten må det unektelig være.
På Vinsternes møtte jeg en 20-30 trønderske bikere som alle skulle over på Smøla så der er det nok et treff i helgen. Jeg hopper uansett over det og fortsetter som planlagt.
Og, det var nok ikke bare de 20-30 som stod på ferjeleiet som skulle på treff, for her møter jeg den ene flokken etter den andre og alle med samme destinasjon ser det ut til.
Jeg kjører på en herlig vei, gjennom noen lette små landbruksbygder uten at jeg vil påstå at det er påtrengende mye landbruk her – og ikke kjenner jeg det på lukta heller.
I tillegg er det en del furuskog, men det er ikke vanskelig å se at det er mer værbitt her enn på Østlandet. Her kommer jeg liksom opp i snaufjellet etter å ha steget 22,5 høydemeter, mens jeg er vant til at for å komme på snaufjellet bør jeg nok stige rundt 1000 høydemeter. Derimellom er det faktisk en viss forskjell, men sjarmerende er det faktisk, spesielt for meg som alltid har likt høyfjellet. Grantrær ser jeg imidlertid ikke så mye til, er liksom ikke like værharde som furua.
Jeg kjørte over Mjosundbrua og over til Rottøya. Her står det at det er 50 kilometer til Kyrksæterøra og jeg fortsetter videre over Smalsundbrua – over et smalt sund… – og videre over Aursundbroa og nærmer meg nå Aure som ligger på fastlandet. Det var broer og sund i alle retninger her, lett å gå i ball med hvor jeg er – i hvert fall i fart.
I rundkjøringen i Aure tar jeg til venstre og nordover mot Trondheimsleia og her står det at det er 15 mil til Trondheim også. Ikke så langt unna trøndernes hovedstad med andre ord.
Her var det liflige dufter så det holdt, har inntrykk av at de hadde spredd hele kloakken rett i åkeren. Veien er imidlertid veldig bra, et enormt fint veidekke og herlige svinger som slynger seg langs fjorden og innimellom jordbruksland. Typisk vei for oss tohjulinger. Dette må du bare prøve.
Det jeg ikke ser så mye av langs veien, er steder for mat og drikke. Kun bensinstasjoner og det blir man jo litt lei av i lengda. Overnattingssteder er det heller ikke flust av forresten, men kjøregleden – ja, den er det absolutt mer enn nok av. Da er det vel heller ingen grunn til å stoppe opp…
Veien er som sagt praktfull, og det er jo en trøst når jeg føler jeg er litt lost. Det varte bare noen minutter så kommer jeg til stedsskiltet Vean og jeg er tilbake blant de som vet hvor man er her i verden. Herfra følger jeg et sund innover et stykke og kan se Årvåg i det fjerne. Jordbruksområde de luxe, eller kanskje småbruksområde. Nytt norsk uttrykk, forresten.
Obs, obs. Det er fort gjort å ta litt feil her oppe, for følger du slavisk skiltingen til Kyrksæterøra så mister du turen via Tjeldbergodden ute ved Trondheimsleia. Og det er jo langs Rv680 jeg har bestemt meg for å kjøre – har hørt det er fint å kjøre der, så det har jeg ingen planer om å miste selv om det er en omvei i forhold til korteste og raskeste vei til Kyrksæterøra. Vil du imidlertid ta en raskere rute, er det bare å kjøre rett frem i Vean og kjøre i retning av Årvåg, så kommer du igjen på Rv680 litt senere.
Så da kjører jeg over Smørsetsundet og over til Skarsøy og følger Rv680 til høyre i retning av Kjørsvikbogen og kjører innover langs Smørsetsundet. Det er en veldig smal vei, innimellom det ene småbruket etter det andre og trolig ikke så mye brukt av andre enn fastboende. Jeg kjører litt oppe i lia, og det er passende underlag og veistandard, men ikke noe mer. Og ikke nok med det; Midt i svingen var det en ferist – det skulle ikke være lov og er å be om flere MC-ulykker. Skjerpings, samferdselsminister!
Jeg passerer også Dromnessundet – over Dromnesbroa – og er tilbake på fastlandet med forhjulet i retning av Tjeldbergodden. Midt oppe på broa står det faktisk også en turist og fisker og det er 30(!) meter ned til vannflaten. Om han får fisk, så skal han ha mye flaks om han klarer å få den helt opp…
Jeg begynner nok å merke på kjøringen min at jeg begynner å bli sliten, det har vært en lang dag på sykkelen, men jeg har bestemt meg for å kjøre til Trondheim for å overnatte der, så da gjør jeg det.
Her var det stor viltfare stod det på viltskiltet, mye hjort.
Det flater veldig ut her og det er fint her. Typisk kystnatur, hvis du ikke nødvendigvis da ser for deg sørlandskysten. Her er en annen type kystnatur, ikke minst ser man det på fjellene og trærne.
Skulle ikke tro det er kulde om vinteren her oppe, men telehiv har de i hvert fall ikke.
Jeg passerte Tjeldbergodden som foreløpig ser ut som et hvilket som helst annet sted her, og ytre Trondheimsfjorden bretter seg ut i sin fulle bredde. Foreløpig skriver jeg, for om noen år er vel dette ilandføringsstedet for gass ute fra feltene og da kommer nok aktiviteten og til å være helt annerledes enn i dag.
Jeg kjører også inn i Kjørsvik og Kjørsvikbogen som helt tydelig er et område for rekreasjon og fritidsboliger. Det er mange av hyttene og de ligger tett her ute og jeg kan nok forstå de som velger seg et slikt sted. Fritidsboligene ligger både på oppsiden og nedsiden av Rv680.
Veien er blitt mye bedre igjen, ikke minst med hensyn til bredden. Med alle fritidsboligene i området har nok det stilt litt større krav til veiene her ute. Og idyllisk, det var det i hvert fall. Hadde faktisk ikke hatt noe imot å bo her, men de fleste bor nok i Trondheim og benytter dette som et rent rekreasjonsområde.
Selv om veien er veldig fin her, setter jeg ikke veldig pris på at jeg ved noen anledninger har måttet gjøre noen spesialmanøvrer for å unngå horisontalen på grunn av grus i veibanen. Burde ikke være noen spesielt god grunn til at det skal være mye grus i veien her, men det hjelper ikke stort å si…
Jeg har kjørt rundt odden og kjører innover Mistfjorden og mer i retning av Kyrksæterøra og da også litt mer inn i landet og bort fra Trondheimsfjorden. Det er fint her også, men ikke samme slående natur som ved Kjørsvikbogen – der var det bare spesielt.
Ikke bare viltfare, men her var det stor, stor viltfare. Skiltene og tekstingen synes å bli bare større og større. Vel, på den annen side – å sette visiret i bringa på en hjort er vel heller ikke akkurat å drømme om. Fint med skikkelig skilting, problemet er vel bare at det går litt inflasjon i de etter hvert.
Jeg kommer til en liten innsjø på veien over mot Kyrksæterøra samtidig som jeg møter ”snarveien” fra Aure som jeg nevnte tidligere. Nå er trådene samlet og det er 13 km til Kyrksæterøra, artig navn på et sted forresten.
Og at det er noe som foregår i området er jeg ikke i tvil om; Jeg hilser med venstrehånda i et kjør og det tar visst aldri slutt heller. Halve Norges befolkning av MC’er er visst på vei utover…
Riksveien går igjennom et litt typisk skogsaktig område her jeg kjører tett opp mot Lifjellet som rager i overkant av 500 meter over havet. Fjellnabbene rundt ligger nok stort sett litt over det, men altså ikke Lifjellet som ligger på høyre side av veien.
Veien er ganske svingete og litt krevende å kjøre, ikke minst fordi det er mye mer humper enn tidligere på turen. Gleden av å være på tur, blir imidlertid ikke overskygget av litt humper og svinger, snarere tvert imot. Det er vel snarere det at jeg begynner å bli trøtt som er problemet – og da kan det være like greit at veien går rett fram. Jeg merker i hvert fall at jeg ikke er like flink til å ta svingene når trøttheten har kommet over meg – tror faktisk det gjelder de fleste.
Ferist stod det på skiltet, men den var asfaltert over. Derimot, feristen rett etterpå lå midt i svingen og var ikke engang skiltet… Artig løsning, og kanskje litt mer spennende enn det jeg ønsker meg.
Utrolig hvordan kroppen fungerer når den ”har fått los” på en kald pils og en god middag, da kommer trøttheten ennå mer over meg enn noen gang. Får gjøre meg andre tanker istedet…
Kyrksæterøra! Jeg har valgt å skaffe meg et hotellrom i Trondheim i natt. Jeg tar derfor en pause på Shell-stasjonen for å ta et par telefoner.
Hotellrommet er i boks, og jeg kan fortsette turen videre og nå er målet Trondheimshotellet. Gleder meg faktisk allerede.
Jeg kan forlate Kyrksæterøra og følger Rv680 i retning av Vinjeøra og videre derfra til venstre langs E39 til Orkanger og videre til trøndernes storstue. Men altså først Rv680 en stund til…
Jeg kjører rett sydover og får sola rett inn i hvitøyet. Vinjeøra ligger lengst inn i Vinjefjorden som er en del av Korsnesfjorden som går rett ut til Kristiansund, så her er jeg på sett og vis på vei nedover og utover på vestlandskysten igjen – i hvert fall kan det virke slik.
Allerede på dette tidspunkt merker jeg at jeg nærmer meg sentrale strøk av landet selv om jeg kjører midt i et stort og omfattende jordbruksområde og med Rovatnet på den andre siden av veien.
Syd for meg ligger det noen ganske så fine fjellformasjoner og veistandarden er bra, ikke så rart i og med at jeg nærmer meg bystrøkene. Og, ikke å forglemme; Akkurat nå synes jeg det er helt OK at veiene er så fine som de er. Er trøtt, og ikke i form til å kjempe for en IronButt-utmerkelse akkurat.
Så veldig spennende berettelser er det heller vanskelig å få til herfra. Jeg nærmer meg E39 som mer eller mindre må sies å være transportstrekning inn til Trondheim.
Som sagt, så gjort. Det er slutt på Rv680 og jeg kjører E39 ikke mot Kristiansund og Ålesund, men mot Orkanger og Trondheim. Henholdsvis 50 og 90 kilometer dit. Og da ble veien stort sett en samling av rette strekninger, typisk norsk europaveistandard.
Skyggen av hele sykkelen med meg i salen ligger nå rett foran forhjulet mitt, hvilket må bety at jeg har sola i ryggen og kjører i rett østlig retning. Cappelens kart og GPS’en sier for så vidt akkurat det samme – hadde vel vært litt skremt om det ikke var tilfelle.
Jeg kjører igjennom Søvadal med massevis av løvtrær og bare noen enkelte få nåletrær. Litt av et syn faktisk, og en skulle nesten tro det hele var et resultat av beplantning.
Det er litt merkelig å se hvor attraktivt det er å produsere ved for oppvarming i dette landet. ”Vedbutikker” finnes over alt der det finnes skog og har helt sikkert sammenheng med tidligere strømkriser og prisen på strøm. Veden er plutselig blitt lukrativ både for selger og kjøper, og altså en vinn-vinn situasjon.
Passerer også et nedtappet vann langs veien – tror det heter Søvatnet, men pent er det definitivt ikke. Direkte stygt faktisk og nedtappingen ødelegger det meste av den naturmessig opplevelsen det ofte er å kjøre langs denne typen naturomgivelser.
På vei inn mot Orkanger kjører jeg flere steder forbi større steiner som er satt på høykant både inntil veien og litt vekk fra veien på jorder etc. Etter en telefon til turistinformasjonen fikk jeg følgende svar: De var stort sett satt opp som pynt og noen steder som autovern. Og jeg som trodde det var noe mer historisk sus over det…
Det er ganske mye hytter her også så det er ingen tvil om at dette er rekreasjonsområde dette også for storbyens befolkning. Noen av hyttene ligger helt inntil veien, mens til andre må du både gå og eventuelt ro til før du kan roe deg ned foran peisen. Sjarmerende sted å ha hytte, forresten.
Innover Svorksjødalen må jeg nok innrømme at veistandarden ble vesentlig dårligere. Det var faktisk såpass mye dårligere at jeg må redusere hastigheten, og den var ikke så veldig høy fra før. I tillegg har det gått ei skrape her sist vinter og lagt noen dype riller langsetter kjørebanen. De er såpass dype at de skaper problemer, eller i hvert fall ustøhet hos meg som tohjuling. Det er ikke spesielt behagelig, og inngår ikke i læreboka for hvordan man skal utbedre en vei til fortsatt være en vei med god sikkerhet.
Jeg nærmer meg nå Trondheim og kjenner lukta av en blodig biff og en kald pils. Tror nesten jeg har begynt å hallusinere… Det skulle forøvrig vise seg at det eneste jeg fikk tak i på kvelden var en pizza, men pilsen fikk jeg.
Da åpner naturen seg litt og Orkanger kan skimtes nede i dalen foran meg.
Positivt å se et område der veien faktisk har fått vedlikehold – er vel mangelvare ellers her i landet for tiden, men her var det helt nylagt asfalt. Og bare lutter glede.
Jeg kommer så til krysset hvor jeg kan ta Rv65 til Surnadal, men jeg følger lukta mot Trondheim. Et merkelig kryss var det faktisk, for her kommer jeg på E39 og skal videre langs E39 til Trondheim, men har vikeplikt for de som kommer på Rv65 fra Surnadal. Den varianten og praktiseringen av forkjørsvei har jeg aldri tidligere vært med om. Lurer nesten på om det kan være riktig. Egentlig lurer jeg på hva som hadde skjedd om to kjøretøy kolliderte i det krysset og bilen på E39 nektet å ta på seg skylden. Kjører man langs en europavei regner man det som udiskutabelt at man har vikeplikt for riksveier…
Mange bønder er det her også, akkurat som det er massevis av frukt- og bærdyrking i Sogn- og Fjordane. Enda bedre vei er jeg i hvert fall kommet på idet jeg kjører gjennom det jeg vil kalle forstedene til storbyen.
Selve Trondheim byr på en mengde ulike aktiviteter og opplevelser – stort sett det meste, så her er det bare å planlegge litt og kose seg som best du kan.
Kos deg – det gjorde jeg!
…og reisen fortsetter snart, men da til et annet sted – ikke Trondheim!
Skrevet 3 bøker om motorsykkel turisme i Norge – totalt 90.000 km på norske veier gir et godt grunnlag for både å skrive og å ha sett Norge. 32 år med mellom 2 og 8 flyvninger og mangeårig medlem av Pandion i SAS, livsmedlemskap som Gull-medlem og diverse gull-medlemskap i hotellkjeder i Europa gir også godt erfaringsgrunnlag. Likevel er GLEDEN ved å reise det viktigste kriterium for at jeg tror dette kan være leseverdig for alle – både de som reiser fysisk og de som reiser i drømmene.
Til vanlig Executive Consultant innenfor Finansverden, samt Eier og driver av en av Norges største Varehus på nett – varehusetnorge.no.
CONSULTING – ECOMMERCE – PUBLICIST