Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 13)

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn



Det er sinnsykt fine veier her!

Utfra sporene i veibanen å dømme er det ikke bare motorsykler som har kjørt her. Det er enormt mange ”råne-spor” og noen med svært dårlig resultat ser det ut som. Å kjøre ”burn-out” med påfølgende tur ut i geografien må jo sies å være en kraftig nedtur…

Fjellene her reiser seg opp fra intet og høyt opp. De er store og mektige, spesielt for meg som kjører helt her nede ved fjorden og bare kikker opp, opp, opp og opp.

I Tomra passerer jeg nok en typisk hjørnesteinsbedrift, nemlig Aker Brattvåg som inngår i Aker Yards. Bedriften ligger fint plassert nede ved bredden av Tomrefjorden og danner en fin ramme for stedet.

Etter å ha passert Furland på høydedraget, nærmer jeg meg etterhvert Vestnes som ligger helt ute ved Tresfjorden og med innsjøen Flatevågen på den andre siden – helt tett på hverandre.

Herfra følger jeg E39 inn mot Ålesund. Er det sent og du er trøtt tar du båten fra Vestnes (eller helt nøyaktig fra Furneset) og over til Molde, men jeg er ikke trøtte og følger heller E39 til Åndalsnes. Jeg kjører innover Tresfjorden langs E39 som egentlig kommer helt fra Trondheim, men kjører nå altså motsatt(!) vei på tross av at jeg egentlig skal til Trondheim. Ikke lett å bli klok på, sier du. Enig i det, men sånn er det når man vil kjøre kreativt og ikke effektivt.

Å komme ut på E39 var nok en liten nedtur kjøremessig etter å ha hatt det så artig på Rv661, men sånn er livet. Etter noen kilometer, tar jeg til venstre og følger E136 til Åndalsnes. E39 fortsetter videre sin ferd mot Ålesund. Innerst i Tresfjorden stiger fjellet ganske så rett oppover til Næremstindane som rager så høyt som opptil 13-1400 meter over havet – og det er faktisk ganske høyt det når utgangspunktet er vannflaten på 0 meter over havet. Utrolige mektige fjell bakom her og du føler deg unektelig veldig liten i en slik setting.

Fra stedet Tresfjord runder jeg fjorden og da ble plutselig E136 reineste ”Rv661” som nå er blitt standarden (eller benchmark) alle veier skal måles mot. E136 ble kjempefin, akkurat som jeg ønsker den skal være hele veien til Trondheim.

Som dere skjønner er ikke alle rutevalgene valgt utfra at jeg skal komme raskest fram. Motivet har vært å finne veier – gjøre meg så kjent i området at jeg kan finne noe spesielt, en opplevelse i mange dimensjoner med andre ord. Det kan være en spesiell strekning, en fin kjøretur, fine omgivelser, spesiell natur eller nær sagt hva som helst som ikke er helt A4. Kjedelige og effektive veier kjører vi alle nok på i det daglige tror jeg, det er i hvert fall den tilbakemeldingen jeg får når jeg snakker med andre som elsker touring.

Jeg passerer Vikebukt og da ser jeg Molde by rett over Romsdalsfjorden som jeg nå skal kjøre langs, videre innover de siste 4 milene til Åndalsnes. Ytterst passerer jeg Gjermundsnes før jeg lar nesa peke innover Romsdalsfjorden og mot Åndalsnes. Tidvis har også som sagt denne veien mye til felles med ”Rv661-standarden”, men den kommer definitivt ikke helt opp på samme nivå, men det skal jo også noe til.

Etter å ha kjørt igjennom et skar og ut på den andre siden, er det villskapen som tar over idet jeg kjører inn mot Åndalsnes langs Romsdalsfjorden. Her er det virkelig bratt og veldig høyt, faktisk rett opp i 12-1300 meters høyde. Kuene kneler faktisk med forbeina når de spiser i oppoverbakken – da er det bratt da…

Det er så vilt og vakkert innover her at her skulle jeg gjerne feriert mer, utrolig spesielt og naturen tiltrekker i hvert fall meg. Skulle i og for seg like å møte den som ikke synes dette er vakkert! Det eneste som ødelegger litt nå er alle småtrærne langs veien og som akkurat rekker meg litt over synsfeltet, og altså ødelegger litt for utsikten, men bevares vel – nok av utsikt likevel.

Det må være mye råning i dette området også, når en ser på alle de ”lekne sporene” i asfalten… En sen kveldstime her så ser jeg for meg både den ene og den andre i fri utfoldelse på asfalten – kanskje en skulle vært 20 år igjen…?

Kjører inn i Veblungsnes – krøll på tunga når dette stedet skal uttales… og videre inn i Åndalsnes – som er knutepunkt for både Rute 13 – «Geiranger» og Rute 15 – «Romsdalen».

Etter en kort stopp, litt strekk på bena og en kjapp tur i byen fortsetter jeg og tar av E136 for å fortsette langs Rv64. Her runder jeg Isfjorden og fortsetter mot Molde utover Romsdalsfjorden igjen. Jeg kan underskrive på at det er like vakkert på andre siden av fjorden. Hvis det overhodet skulle være noen tvil om det.

Et paradoks er det at på Rv64 er det langt mer trafikk enn det var på E136. Normalt ville man anta at det var motsatt, men altså ikke her. Ikke sånn å forstå at det hindrer meg på tohjulingen i særlig grad – da skal det være riktig ille. Jeg synes nok mer synd på firehjulingene…

Rv64 fra Åndalsnes og utover mot Molde er også kjempefin og kjøre. Kan faktisk ikke få fullrost Møre og Romsdals veimyndigheter for veistandarden her oppe – i hvert fall for oss tohjulinger. Ser ikke bort fra at bilister kan ha et litt avvikende syn på det, men det får så være – i hvert fall i dag.

Jeg kjører utover fjorden igjen (den samme som jeg kjørt innover) og altså ikke mer å se på enn når jeg kjørte innover rent bortsett fra at jeg nå ser det fra andre siden.

Senere klatrer jeg litt opp fra fjorden og litt opp i åssiden og over høydedraget til Rødvenfjorden og ferjeleiet Åfarnes hvor jeg skal over til Sølsnes. Også over dette høydedraget som så mange andre her, finnes også en innsjø midt oppå platået, mellom 2 fjorder.

Etter å ha krysset Langfjorden med ferje fra Åfarnes og over til Sølsnes fortsetter jeg i retning av Molde langs Rv64. Veien og fjellformasjonene i bakgrunnen er både vakre og spennende. Resten av veien mot Molde består stort sett av noen store broer fra fastlandet og med mellomlanding på Bolsøya før den fortsetter i tunnel (2743 m) under sundet over til ”Molde-landet” hvor jeg ønskes velkommen sammen med innkreving av bompenger – hvilket sammentreff…

Molde må inspiseres litt nærmere og jeg stopper opp noen timer. Jeg kunne nok vært her flere dager, men velger å besøke noen av de mest kjente delene av byen. Hadde vært gøy å vært her under Moldejazz en gang, men altså ikke i dag. Jeg skal ikke engang overnatte her, men det kommer jeg til å gjøre når jeg reiser opp hit igjen – for det gjør jeg garantert.

Fra Molde kjører jeg et stykke langs E39 før jeg tar til venstre langs Rv64 mot Elnesvågen og Eide. Jeg kjører oppover i Moldeheia, faktisk såpass høyt som opp til over 700 meter over havet.

Siden det bor folk rett innunder ura, må det bety at det ikke er noe rasfare her – jeg ville vel alltid sovet med et øye og et øre åpent var det meg, men det blir kanskje en vane…?

NO11172 Atlanterhavsveien ved Vevang 001 scaled

Rv64 er kjempefin den. Jeg møtte 2 tourere på kaia i Sølsnes og som ikke kunne få fullrost denne veien. Veldig artig å kjøre, spesielt på en dag som dette uten vind, med fin temperatur og IKKE NOE REGN. Bedre kan ikke jeg ha det – en enkel sjel som jeg er.

I Rødset, innerst i Frænfjorden, tar jeg til venstre og følger Rv663 mot Elnesvågen og videre mot Hustadvika som er kjent for å ligge lengst ut mot havet og med mye ”vær”. Ganske greit og fint landskap, ikke så mye og se på kanskje men fint for kjøring og rånerne, de forfølger meg videre.

Været i dag begynte litt smågrøssent og ugreit, tåkeskyene hang ganske tykke og langt ned i veibanen, men det tok ikke lange tida før sola brøyt igjennom. Og siden har det vært et aldeles nydelig kjørevær med ca 20 grader varmt, ikke for varmt og ikke for kaldt. Perfekt.

Jeg passerer Langvatnet oppi fjellet, og det kan se ut som om det er utvinning av et eller annet. Utvinningen av ”et eller annet” har uansett ødelagt mye av det estetiske her oppe – synd synes nå jeg.

Det er ikke så mange som synes det å kjøre bil er så artig, noen er det selvsagt, men ikke så mange. Til forskjell fra oss tourere. For oss er selve kjøreturen også noe vi higer etter. Gleden av selve kjøreturen gjør denne strekningen til en nytelse. Kombinasjonen fin kjørestrekning og noen artige opplevelser med det estetiske er den optimale kjøreturen for oss tourere.

Håper jeg har funnet det gjennom disse rutene.

NO11183 Kristiansund 001 scaled
NO11185 Solheimsundet for Aukan 001 scaled

Jeg passerer Farstad og her lukter det ikke godt! Skikkelig fjøs! Og at noen kan sitte ute og grille (ser noen på en terrasse) i denne lukta er mer enn jeg kan begripe, for dette var virkelig ille – skulle tro veien gikk rett igjennom en møkkakjeller og på en sykkel kommer lukta direkte rett inn i nesegrevet, fullstendig usminket og fri for alle mulig luftfiltre…

Og mens jeg fortsetter utover mot Atlanterhavsveien, merker jeg for første gang i dag litt vind, men til å være ytterst mot havet kan jeg ikke regne det som vind engang. De fastboende ville bare ledd rått av meg – så for alle praktiske formål er det ”vindstille her i vinden”…

Og så, som troll av eske kommer jeg inn på Rv64 igjen og nå får den også tilnavnet ”Atlanterhavsveien”. Et av verdens best kjente nyere byggverk – broen over mot Averøy kommer til syne i horisonten. Et panorama som etterhvert er utrolig godt kjent både nasjonalt og internasjonalt. Her har du altså Atlanterhavet rett inn i stua, lenger ut enn dette kommer du kort og godt ikke.

Det ordentlige navnet på broa som kalles Atlanterhavsveien er Storseisundbrua. Ser dere på det ene bildet så ser det ut som om det er mye bølger under den ene broa, men det er faktisk floen som er på gang – og det sies at det er et aldeles kjempefint tidspunkt å fiske på. Kanskje det hadde vært noe?

Etter å ha stoppet og nytt synet og naturkreftene en kort stund fortsetter jeg imidlertid videre mot Kristiansund.

Utrolig spesielt å være helt her ute i det ytterste havgapet og samtidig såpass langt nord som ved Kristiansund. Du vet at uansett hvor langt utover du drar så er det havet – det vil si, du kommer jo til land til slutt, men det tar lang tid…

NO11173 Atlanterhavsveien 001 scaled
NO11174 Atlanterhavsveien 001 scaled

Veien over Averøy var vakker. Jeg passerer steder som Kårvåg og Ebenstad, men veien utover her har utrolig mye svinger og ikke altfor godt dekke. Jeg får si at den spektakulære naturen dekker opp for den manglende kvaliteten på veien. Samtidig som naturen i dag viser seg fra sin aller beste side.

Noen korte meter på sykkelen og jeg ankommer Bremsnes hvor jeg skal ta ferje over til Kristiansund.

Som i Ålesund og Molde ble det tid til en liten spasertur i Kristiansund også. En fin by med en spennende og gripende beliggenhet langt ut i havgapet. Fra Kristiansund følger jeg Rv70 ut av byen og forbi flyplassen og deretter til venstre langs Rv680 og ut til ferjeleiet ved Omsa for så å ta ferje over til Leirvåg på øya Tustna, og da over Talgsjøen.

Selve turen nå minner mest om det jeg har kjørt tidligere i dag, men når det har vært så fint som det har vært har jeg ikke hatt noe vondt av det. Veien følger helt ute i havgapet mot Grip og Ytrefjorden med øya Smøla på yttersiden. Bebyggelsen – den lille som er – er som på Jæren, lagt bakom fjellnabber og trær for ikke å være for mye utsatt for vær og vind. Virkelig pent her ute og været likeså – helt topp. Kan liksom ikke si noe annet her jeg sitter.

Det er faktisk ganske mye trær her – litt overraskende når man tenker på hvordan vær og vind står på konstant…

NO11175 Atlanterhavsveien 001 scaled

Jeg begynner å nærme meg siste ferjeleie for i dag – faktisk siste ferje på hele ruta, og det er jeg vel ikke akkurat lei meg for nå…

Jeg har akkurat kjørt inn på ferja som går mellom Aukan og Vinsternes, og det kan jeg love var med blandede følelser. Det er blikk stille og like fullt presterte altså ferja å komme tverrstilt på ferjeleiet hele tre ganger. På meg virket det som om styrmann og kaptein hadde null kontroll. Så, det er altså med bange anelser jeg sitter her under overfarten. Jeg får holde godt i sykkelen når vi skal legge inntil.

Under overfarten ser jeg også den nye broa tar form og med sine majestetiske fjell i bakgrunnen. Det er liksom litt synd også at alle ferjene mer eller mindre er i ferd med å forsvinne, de er liksom litt av kulturlandskapet her på vestlandskysten. En ting er at det er et lite avbrekk, men det er liksom litt sjarm med ferjene også. Jeg ser jo ikke bort fra at de fastboende og som er avhengig av ferjene, kan se det litt annerledes…

Når jeg kommer inn i Vinsternes skal jeg følge Rv680 hele veien til Kyrksæterøra, så får jeg se om jeg slår leir ved Rovatn. Det burde ta en times tid bort dit, muligens noe lengre dersom det er dårlig vei.



Nå har jammen ferja snudd 180 grader også før vi alle kommer oss av, og spenningen innfor landgangen øker… Sykkelen står på støtta og jeg har begge beina i dørken samtidig som håndbremsen holdes på maks… Etter seks forsøk klarte vi å legge til i Vinsternes. Enten har mannskapet fått i seg noe de ikke har tålt, eller så er det en helt ny lærling, ikke vet jeg, men dette inngir ikke akkurat tillit… I land kom jeg i alle fall uten skader på verken meg selv eller sykkelen.

Rett etter at jeg har kommet i land, møter jeg det som blir den nye veien som kommer direkte inn fra den nye broa. Selv følger jeg Rv680 utover mot og langs Trondheimsleia.

…og reisen fortsetter snart!

More to explorer

IMG 1788

Verdens ende…

Som guttunge besøkte jeg Verdens Ende flere ganger sammen med min farfar. Han drev en grossist-forretning i Tønsberg og jeg var selvsagt med når det skulle leveres varer. Barndomsminner skal man ikke kimse av…

DIN J**** SVENSKE F***…

DIN J**** SVENSKE F***…

Det er onsdag 27. April 2022, en merkedag og en dag jeg hadde gledet meg enormt til. Jeg skulle hente bobilen. Samme ettermiddag hadde jeg ankommet Kjevik Lufthavn fra København og derfra tok jeg bussen til Kragerø, nærmere bestemt Sannidal Auto like utenfor selve Kragerø sentrum. Sannidal Auto hadde vunnet tilbudskonkurransen som jeg kjørte på en ferdigspesifisert bobil med en del forskjellig ekstrautstyr.

Campingvogn UT – Bobil INN

Utbedringer og tilpasninger av Campingvognen

Vi har også beskrevet prosessen med at Campingvognen ble fravalgt og Bobil ble valgt som løsning i stedet, men samtidig har jeg lovet dere alle en oversikt over alle de forbedringer vi investerte i for å få campingvognen slik vi ville ha den.  Ryktet vil forøvrig ha det til at det var og er landets best utstyrte campingvogn – og det sier jo ikke så lite.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *