Atlanterhavsveien fra Kristiansand til Trondheim (del 12)

På ferja ble jeg lovet at det finnes en bensinstasjon borti her, og det håper jeg stemmer, for nå sier computeren min at jeg har ca 50 km igjen og kjøre – får håpe den viser korrekt og i hvert fall ikke for mye… Det er nok en ide å passe litt bedre på bensinmengden enn det jeg har gjort i dag, men heldigvis får du i hvert fall ikke bot for å stoppe langs veien her i Norge om du går tom for bensin. Det gjør du på autobahn i Tyskland, men så er det ikke rare autobahn jeg kjører på heller…

Da kjører jeg inn i Maurstad og tar til høyre langs Rv61 mot Åheim og Ålesund og med det kjørte jeg også inn i landets dypeste skoger. Det er skog på alle kanter, og faktisk også over meg. Veien er fortsatt våt – hadde ikke rukket å tørke opp her inne ennå – sola hadde liksom ikke kommet igjennom.

Etter gårsdagens regnvær var veien stedvis dekket av grus som hadde rent ut i veibanen – ikke noe lystig akkurat, men lite å gjøre med bortsett fra å ta det litt med ro. Veien er stort sett grei nok, men ikke noe mer.

Akkurat rundt en sving møter jeg like godt også 44 sauer som har lagt seg til midt i veien – et under at det ikke ligger mange av dem ihjelkjørt her. Selv om du vet de kan være der, er det alltid et lite støkk når de ligger rett rundt en sving. Morskapen som disse søyene utviser stiller jeg meg noe tvilende til. Her ligger altså søya midt i veien med 3 lam rundt seg, helt uten å ense at det faktisk kjøres både motorsykkel og andre kjøretøy helt inntil. Merkelig fenomen.

På meg virker det som om ferjetidene er lagt opp til at om du kjører jevnt og greit mellom ferjene, stemmer de greit overens. Legger du derimot inn et stopp mellom to ferjer, så må du belage deg på å vente. Uansett synes ikke jeg det er noe stort problem med en liten ventepause fordi ferjene stort sett går med 30 eller 60 minutters mellomrom.

Jeg er nå kommet til Møre og Romsdal fylke og her synes jeg virkelig det er vakkert. Jeg er veldig fasinert av dette fylket. Det er fjell på alle kanter og det er ikke hvilke som helst fjell heller. Ikke noe snikksnakk her med skog og andre vekster. Skogfritt område og rene fjellsidene.

Så er jeg atter nede ved fjorden igjen og ankommer Åheim. Herfra fortsetter jeg mot ferjeleiet Koparnes der ferja skal ta meg over til Årvik på Gurskøy og senere Hareid. Åheim ligger lengst inn i en vik tilhørende Vanylvsfjorden og Syltefjorden og med en elv som renner ut i osen her og ytterst på neset utenfor Vanylvsfjorden skimter jeg også et fyr – ikke det at det er så dårlig sikt at jeg trenger det, men det gir jo litt stemning da.

Langs veien har også kantklipperen vært i aksjon, som gir langt bedre sikt langs en heller smal vei.

Skoddelaget begynner nå virkelig å gi tapt og det ser faktisk ut til å bli en fin dag – det gråter i hvert fall ikke jeg over. Jeg lover meg selv at jeg aldri mer skal klage over varme soldager.

Veien slynger seg langs fjordarmene, inn i viker og ut på odder. Og inne i vikene ligger alltid et tettsted med en liten elv. Fjordarmene etterfølger hverandre, på samme måte som de ulike oddene og tettstedene. Alle ligner de faktisk ganske mye på hverandre, og kan til tider være litt vanskelig å holde fra hverandre. Det gjør jo ikke så mye så lenge det er en fin opplevelse.

Og så var det veien da. Den er bare herlig å kjøre på. Faktisk synes jeg veiene i Møre og Romsdal har vesentlig bedre veistandard enn du for eksempel finner i Sogn og Fjordane og Hordaland. Jeg opplevde de i hvert fall som en drøm her de ligger langs fjordene og med fjellene som strekker seg høyt opp rundt meg. Med høyt mener jeg at mange av fjelltoppene nærmer seg 1000 meters høyde. For en med høydeskrekk er det høyt!

Sylte ligger lengst inn i Syltefjorden, og herfra skal jeg fortsette utover igjen den samme fjorden (på den andre siden vel og merke) så da får jeg se området fra den andre siden også – en av konsekvensene av å følge fjordarmene så slavisk som jeg nå gjør.

Det blir liksom 10 ganger hyggeligere på tur når det er såpass fint vær som i dag. Så lenge det ikke er nedbør er alt helt perfekt. I går regnet det fordundre meg hele tiden, og det er alt annet enn hyggelig. Blir liksom ikke rette rammen rundt turen, men jeg må vel innrømme at det er litt stemning det også på sin «bisarre måte»…

I Fiskå trekker Rv61 vekk fra fjorden og inn i landet over nok et høydedrag og over til Syvdsfjorden hvor jeg også finner Koparnes og ei ny ferje. Over høydedraget finner jeg til venstre for meg Stornipa som rager sine 785 moh og i det området ligger det også en del mindre innsjøer som innbyr til både fotturer og litt fiske. På høyre side finner jeg Ringefjellet som er ennå litt høyere.

Fra høydedraget kjører jeg ned til Eidså og videre utover Syvdsfjorden langs Rv61 og da kan jeg så smått begynne å se etter ferja. Litt lenger inni fjordarmene her finner du byene Volda og Ørsta som er litt bedre kjent og som ikke minst er kjent for sine ulike høyskoler.

I dag er det også blikkstille og det er ganske utrolig til å være på vestlandet. I det hele tatt har det hittil vært en tur uten de store vindutfordringene og det er godt. Sterk vind kan ofte ødelegge en tur, spesielt når den nærmer seg storm styrke.

Og mens jeg sitter her og filosoferer ser jeg at ferja allerede ligger til kai, og det tyder ikke veldig bra. Den er da trolig i ferd med å legge fra kai, de ligger ikke stille lenge på denne tiden av året, men jeg fortsetter ufortrødent videre utover og håper sterkt og inderlig at den blir liggende noen minutter til.

Det gjorde den og jeg tar ferja over til Årvik.

Fra ferja kjører jeg i land på Gurskøy, nærmere bestemt i Årvik. Gurskøy skal jeg forresten krysse før jeg fortsetter videre over til Ulsteinvik på Hareidlandet, men altså… Fra Årvik fortsetter jeg som sagt over Gurskøy og følger fortsatt Rv61. Bare i løpet av denne lille ferjeturen over Rovdefjorden ble himmelen ganske mye blåere og blankere, så dette tyder bra.

For noen år siden ferierte familien hos noen venner på Moltusstranda. Det var en stille og fredelig plett hvor vi bare koste oss med fiske og andre ”ferie-aktiviteter”. Jeg dro fisk i et kjør og da er det artig selv om kanskje ikke alt var ”noe å ha”. At det er område for fiske blir jeg også påminnet om nå. Langs kyststripa som kalles Skredstranda er det flere oppdrettsanlegg der mærene er lett synlige og lett tilgjengelige.

Jeg klatrer rett oppover på Gurskøy faktisk og like bratt ned igjen til tettstedet Gurskebotn som ligger ved fjordarmen Gursken (herlige navn her ute) og her kunne jeg tatt til venstre til Moltusstranda – men ikke i dag. Fra Gurskebotn krysser jeg øya videre og legger meg i et skar mellom noen høydedrag eller kanskje jeg skal driste meg til å kalle det fjell, de er i hvert fall på ca 5-600 meters høyde, så helt små er de ikke.

Nede i Leikong – etter en nedstigning på hele 10% – fortsetter jeg langs Kjelsundet med alle sine små øyer og skjær og er du glad i å fiske ville jeg absolutt funnet meg en hytte med båtutleie-mulighet. For her er det mye fisk å få for den som vil det. Det er faktisk mange som reiser hit for rent ”matauk” og fyller opp fryseren. Til og med tyskere i sine bobiler har med seg fryser som blir fylt opp med fisk fra området.

Ved Kjelsund kan du ta til venstre og følge Rv654 utover til Runde fyr, godt kjent for alle som er litt fugleinteresserte. En av landets største ansamlinger av ulike fuglearter. Jeg tar imidlertid til høyre over Kjelsundbrua som er hele 229 meter lang. En artig sak, for her tror jeg mange benytter muligheten til å sjekke ut hoppkapasiteten enten det gjelder med motorsykkel eller med bil. Brua har nemlig en bratt opptur og like bratt nedtur, mens det er en spiss på toppen. Jeg holder meg imidlertid på jorda. I enden av veien rett etter brua tar jeg til venstre og følger fortsatt Rv61 – som jeg forøvrig har gjort en tid nå.

Jeg nærmer meg Ulsteinvik og det merker jeg først og fremst på at antall hus og næringslokaler øker betraktelig. Det blir liksom litt mer aktivitet rundt meg. Blant annet finner jeg Kleven verft som er en av hjørnesteinsbedriftene i kommunen. Ulsteinvik regnes forøvrig for å være en av landets mest foretakssomme kommuner. I hvert fall på folkemunne…

Fra Ulsteinvik kjører jeg direkte over Hareidlandet og til tettstedet Hareid hvor ny ferje venter på å ta meg over til Sulesund.

Og ferja, ja den tok meg over Sulafjorden som forventet, men slapp meg ikke av i Sulesund som forventet. Sulesund ferjeleie var ødelagt så ferja måtte kjøre ganske mye lenger inn i fjorden – faktisk helt til Solavågen og herfra kjører jeg langs E39 i retning av Spjelkavik. Det betyr at jeg gikk glipp av strekningen Sulesund til Solavågen – snufs, snufs, men det lever jeg nok med.

Heldigvis hadde jeg denne gangen også fulgt prinsippet om at motorsykler skal først inn på ferja og de skal først ut. Jeg plasserer meg helt fremst på ferja i små lommer der biler ikke får plass allikevel, og så presser jeg meg litt frem når jeg skal kjøre av ferja. Dette er liksom akseptert, i hvert fall blant de som kjører mye med ferje.

Fra Solavågen kjører jeg faktisk på E39 som går helt til Trondheim, og det kunne jeg selvfølgelig gjort, men det ville blitt for kjedelig. Jeg skal kjøre den et lite stykke før jeg finner en alternativ vei videre.

Før jeg kommer til den alternative veien, kjører jeg imidlertid ned mot Ålesund. Her benytter jeg anledningen til å ta meg rundtur i byen til fots. Mest tid bruker jeg nede på brygga. En ordentlig koselig by er det.

Men jeg skal videre, og fra Ålesund kjører jeg langs Brusdalsvatnet oppe i lia på E39/E136 og fortsetter denne til jeg kommer til Skodje. Her tar jeg til venstre og følger Rv661 rundt ved Vatne og langs kysten. E39 kommer jeg innpå igjen ved Tresfjorden, så du har muligheten til en kortere variant hvis du vil…

Fortsatt lett skydekke, veldig lett, og det er ca 20 grader. Helt perfekt med andre ord. Kan man egentlig ha det bedre?

Veien til Vatne går i et litt brokete terreng. På den ene siden Grytefjorden og et par andre mindre fjordarmer og på den andre siden Engesetvatnet. Så her er det både ferskvann og saltvann i en herlig miks.

Rett før Vatne, deler veien seg og jeg passer på å kjøre til høyre for å følge den oppsatte ruten langs Rv661 og ut Vatnefjorden, innover Moldefjorden et stykke, inn Tomrefjorden og ut igjen samme fjorden for så å krysse over til Vestnes hvor jeg fortsetter videre i retning av Åndalsnes. Puh…

På oversiden av meg er det mye gammel ur, rene Jotunheimen for de av oss som har vært der. En skikkelig gammel ur som gir et litt skremmende inntrykk der jeg følger åssiden utover fjorden, men det er heldigvis ingen tegn til at det har gått nye ras på stedet. Jeg puster litt lettet ut her jeg sitter…

Ikke så mye å berette om turen langs fjorden annet enn at det er et pent landskap å kjøre i og det er fine MC-veier – veldig variert og stort sett bra veistandard.

Da jeg rundet Ørsnes – et lite nes – møtte jeg en hel bataljon med andre tourere som hadde valgt samme veien, men motsatt kjøreretning. Jeg var på vei inn en liten fjordarm til Moldefjorden og de var på vei ut. Det ble ikke til noe annet enn den vanlige hilsen langs landeveien, men det er koselig nok det. Det er ikke alltid det passer å slå av en prat.

Inne i fjordarmen – nærmere bestemt i Vestre – er det rorbuer til leie og det følger også med båter som også kan leies. Fiskerike områder er det ingen tvil om at det er, så her har dere muligheten folkens.

…og reisen fortsetter snart!