Her er det pelsdyrfarm – det synes på disse avlange husene med små ”bur” og det kjennes også på lukta. Det er faktisk akkurat samme lukta som i tunnelen tidligere i dag, altså var jeg ikke helt på tur likevel. Alt har sin forklaring og ryktet om min galskap kan med dette tilbakevises på det sterkeste! Det må ha vært en pelsdyrfarm i nærheten.
Tar du en liten svipptur noen meter til venstre når du ankommer Moskog, får du se Jølstra i fri utfoldelse i Huldefossen. Den er ganske så vakker, spesielt med såpass stor vannføring som det er nå. Så følger jeg oppover åsryggen og inn i skydekket et lite stykke før jeg ender opp i selve Førde.
Glem tidligere antydning og håp om at det skulle lysne! Det må ha vært et resultat av et sterkt håp snarere enn realitet. Vannet strømmer fortsatt på og nå har det regnet såpass mye og såpass tett at vannplaning begynner å bli slitsomt og risikoen for det er overhengende. Det er mye vann for øyeblikket.
Og fra Førde fortsetter jeg på nordsiden av Førdefjorden langs Rv5 i retning av Florø. Fra Førde stikker E39 direkte sørover i retning Vadheim, så da troner Rv5 igjen alene. Jeg har i hvert fall Naustdal som første stopp og med det så forlater jeg Førde. Rv5 er normalt – ikke akkurat i dag – av god standard med god bredde og fint dekke. Fin å kjøre mens den følger Førdefjorden.
Det bøtter fortsatt ned her, det er tett, det er tungt og det er kjølig. Og ikke spesielt mye å se på denne strekningen. Selve været har nok noe av skylda, det inviterer liksom ikke helt til de store opplevelsene.
Litt opphold blir det likevel på en måte når jeg kjører inn i Naustdaltunnelen som er på 5.960 meter og som går under Blåfjell. Og idet jeg kommer ut av tunnelen er det bare å punge ut også for oss motorsyklister. Og ikke bare punger jeg ut i en ”gå-sakte-aksjon”, men det blir kø bak meg også. Kanskje de lærer å droppe avgift for oss?
Veien fra Naustdal og mot Florø er veldig bra og det er ikke vanskelig å se at jeg nærmer meg det ytterste vestlandet. Det er ikke så vanskelig å merke det heller for så vidt – det blåser vesentlig mer. Regn har det jo vært i hele dag, så det har ikke endret seg i det hele tatt.
Når jeg har kommet på hotellet de siste dagene, har jeg vært nødt til å vrenge både jakke og bukse for å få tørket svetten som har kommet i løpet av dagen. I dag er imidlertid ikke det noe problem, i dag trenger tøyet å tørkes opp utenfra. Jeg er heldigvis ikke våt på innsiden i det hele tatt og det er veldig godt gjort.
Så har jeg faktisk kjørt opp i skydekket på veien over høydedraget fra Naustdal. Da snakker jeg om lavt skydekke – virkelig lavt. Veien videre utover til Florø har i hvert fall virkelig høy standard – ”Opseth-standard” – her har han nok vært med budsjettene sine. Så noe positivt er det da tross alt på en ellers skyfull og regnvåt dag.
Så lærdommen er i hvert fall at når du tar denne turen her – Rute 11 – ”Atlanterhavs-veien” – så ta med deg tøy for alle eventualiteter. Fra hetebølger, til regnvær, sterk vind og til og med snø på de høyeste toppene. Men med en god kjøredress og riktig undertøy burde det ikke være noe problem. Se forøvrig det jeg har skrevet i innledningen om bekledning.
Rett før jeg kom på hotellet i går stoppet jeg på en bensinstasjon og fikk vasket sykkelen. Det var lurt etter 2-3 dagers aktiv kjøring. Det ble mye skitt og den har godt av litt stell den også. Ikke bare jeg…
Jeg tar til høyre langs Rv614 over til Svelgen, rett før jeg ankommer selve tettstedet Grov. Jeg klatrer oppover og passerer Magnhildskaret med 1000-meters fjell på begge sider av veien.
Veien videre gikk litt oppe i fjellet og det var smalt og svingete og ”scary” fra tid til annen. For en gangs skyld holder jeg meg altså ikke nede ved fjorden. Videre oppover bærer det og inn i tåkehavet nok en gang.
Og så sluttet det jammen å regne også idet jeg stikker hodet ut av Magnhildskar-tunnelen, og sola stikker så vidt litt frem, i hvert fall om jeg legger godviljen til. Bremanger kommune ønsker meg velkommen samtidig som jeg smått og senn nærmer meg Svelgen.
Langs Midtgulen og Nordgulen (fjordarmer til Frøysjøen) passerer jeg to småsteder som heter Indrehus og Ytrehus. Artige stedsnavn. Her var det hva man kan kalle en smal vei. Det er så vidt det går å passere med motorsykkel når jeg møter en bil, og da er det smalt her på Bremangerlandet. Virkelig krevende strekning å kjøre.
Jeg kommer til noe som heter Eikelandstunnelen, og har du ikke sett en snål tunnel før så ser du det nå…
Et boligfelt nærmer seg og det tolker jeg som at jeg er rett i utkanten til selve Svelgen. Svelgen er ikke noe veldig lite sted slik jeg har forestilt meg det – det er faktisk et ganske stort tettsted innerst inne i fjordarmen Nordgulen. I Svelgen tar jeg til høyre og følger Rv614-skiltet til Isane hvor jeg skal ta ferje over Nordfjord til Stårheim og derfra videre mot Måløy.
Veien over til Isane skal krysse høyt oppe på et høydedrag og veien klatrer umiddelbart ganske bratt opp fra Svelgen. Veien følger likevel en dal – Myklebustdalen. Det gikk i hvert fall bratt oppover et stykke og rett inn i tåkehavet eller kanskje det er skydekke, det er ikke alltid like enkelt å skille det fra hverandre, spesielt ikke på en dag som denne. Mye å se var det ikke, så får det være hva det vil.
I selve Myklebustdalen og langs veien ligger det et antall større og mindre vann som sikkert har brukbare fiskemuligheter dersom det skulle være av interesse, og på begge sider av dalen ligger fjell som faktisk strekker seg helt opp i 1400 meters høyde. De ser ut som rene fjellmassivene med lite vegetasjon og jeg følger de naturlige skarene. For virkelig å understreke at det er ganske høyt finnes det også diverse breer her oppe, blant annet Ålfotbreen og Gjegnalundsbreen.
Da har det begynt å regne igjen og meteorologene har fått rett – nemlig at det skulle bli regnbyger. Dette er den andre regnbygen i dag, den forrige varte som kjent i mange timer… Det er fint over her, men jeg tror nok turen hadde økt vesentlig i verdi dersom været hadde vært bedre – les: oppholdsvær og gjerne litt sol. Men det lysner i det fjerne og da lysner unge von Hafenbrädl også til sinns…
Jeg skulle akkurat til å si at her ser det ut som et typisk hjorteområde, og ikke før har jeg tenkt tanken kommer det opp et stort skilt foran meg som advarer med stor fare for hjort. Jeg begynner visst å lære dette, tror jeg…
Her opp var også kuene på beite, faktisk. De har funnet seg en plass under noen trær i gresset. Det var for så vidt ikke noen veldig stor overraskelse at det var kuer her, jeg har inntrykk av at de går ut på veien for å gjøre ifra seg for så å returnere til det grønne gresset. Selv kjører jeg slalåm mellom kurukene. Mange prøvelser for en stakkars tourer…
Med den fine veien så er det nok ikke til å legge skjul på at ved tørr veibane hadde nok hastigheten vært høyere…, men kombinasjonen av våt asfalt og en bil foran meg et sted som lekker olje gjør at jeg tar det litt mer ”piano”.
Ekvipasjen passerer Ålfoten idet jeg kommer ned til Ålfotfjorden (hvilket overraskende navn) som er en liten fjordtarm til selve Nordfjord. Og som navnet tilsier har jeg nå forlatt Sunnfjord og kommet inn i Nordfjord.
Isane møter meg med lett duskregn, men med en liten lysning i horisonten og det er på tide å fylle tanken – sykkelens… og deretter en klar kurs direkte til ferjeleiet over til Stårheim.
Etter en kort ferjetur – begynner faktisk å like disse små avbruddene, har jeg kommet i land i Stårheim og kjører lykkelig av ferja. Det er heldigvis blitt bedre vær og jeg skal kjøre videre ut langs Rv15 ut til Måløy. Jeg kjørte til venstre og følger Nordfjorden utover og vestover. Umåtelig deilig at det har begynt å tørke opp litt – det gråter ikke jeg over.
På veien utover i retning av Måløy følger jeg Nordfjord på venstre side og åssiden på høyre side, og på rekke og rad på oversiden av veien ligger småbygdene med noen gårder, en kirke og noen jorder og en dagligvare butikk og med noen båtnaust nede ved fjorden. I midten av det hele ligger Rv15 som splitter liksom bygdene på langs…
Det ser forresten nok ganske værhardt ut her, ikke minst skjønner man det når man finner selvbygde moloer for å skjerme båter og båtnaust. Akkurat i dag er det kanskje ikke så stort behov for det, det er nemlig helt vindstille og det er sjelden kost på denne siden av landet.
…og reisen fortsetter snart!
Skrevet 3 bøker om motorsykkel turisme i Norge – totalt 90.000 km på norske veier gir et godt grunnlag for både å skrive og å ha sett Norge. 32 år med mellom 2 og 8 flyvninger og mangeårig medlem av Pandion i SAS, livsmedlemskap som Gull-medlem og diverse gull-medlemskap i hotellkjeder i Europa gir også godt erfaringsgrunnlag. Likevel er GLEDEN ved å reise det viktigste kriterium for at jeg tror dette kan være leseverdig for alle – både de som reiser fysisk og de som reiser i drømmene.
Til vanlig Executive Consultant innenfor Finansverden, samt Eier og driver av en av Norges største Varehus på nett – varehusetnorge.no.
CONSULTING – ECOMMERCE – PUBLICIST
